Verdens beste drm

Jeg hadde en hel dag med mamma. Vi lo, pratet, tullet. Gjorde alt det vi alltid pleide gjre sammen. Vi sto p kjkkenet i Jarleveien, jeg hakket grnnsaker og mamma stekte fisk i steikepannen.

Radioen var p i bakgrunnen, men veldig lavt, mamma syntes alltid det ble s mye mas. Hun ville nok helst at jeg skulle skru den helt av.

Vi pratet om den vonde tiden. Om da hun var syk og da vi alle trodde hun ikke skulle f vre med oss lenger. Vi pratet om hvor godt det var at det ikke ble slik, og planla alt vi skulle gjre sammen, for n hadde vi jo plutselig uendelig med tid sammen.

Jeg kjente p en voldsom kjrlighet og glede over bare f lov til gjre helt hverdagslige ting med mamma igjen. Jeg skulle f flere kvelder i sofaen med henne og sjokoladen ppbordet. Flere gturer til byen sammen, etterfulgt av kafbesk. Helst p Sting. Flere tidlige lrdager der jeg kom bort for spise frokost med henne.

Flelsen av en takknemlighet s stor at den umulig kan forklares skyldte over meg. Jeg holdt p miste mammaen min, men n skulle jeg f lov til ha henne her allikevel. Og jeg skulle aldri, aldri glemme vre lykkelig for det hver eneste dag.

Takknemlighet og kjrlighet var de siste flelsene jeg kjente p. Helt til jeg vknet av at mobilen min ristet som besatt p siden av hodet mitt.

Og igjen mtte jeg bruke flere minutter p forst hva som var ekte og hva som var drm. Og igjen mtte jeg vkne opp og forst at det er ikke flere slike dager n. Vi fikk ikke flere. Men kjrligheten og takknemligheten over de vi fikk er like sterk, alltid.



4r siden

Det er uvirkelig tenke p at det har gtt fire r. Fire r kan virke s lenge, men det kan ogs virke som det var n nettopp.

Det fles som om det var n nettopp mamma var her, men det fles uendelig lenge siden den siste tiden hun var syk. Den tidenvar s vond og grusom at jeg nok automatisk prver skyve den vekk. Minnene er uklare, dagene sklir over i hverandre og jeg klarer ikke huske den tiden like klart som jeg klarer huske andre minner fra mange r tilbake.

De fleste som ikke har opplevd miste noen s nr vil nok tenke at etter fire r gr det bedre. At sorgen ikke er like tung eller stor kanskje. Det er dessverre ikke snn det fungerer. Sorgen er like stor, like vond og like tung. Eneste forskjellen er at den ikke er like uforutsigbar som fr. Fr var den mer intens og ble som kastet p meg, slik at det kunne fles som om den kastet meg i bakken.

Sorgen n, den er der hele tiden, jeg fler egentlig at sorgen og savnet etter mamma har blitt en del av meg. Bde p godt og vondt. Den har gjort meg mer srbar, men ogs mer takknemlig. Den har gjort meg mer redd for miste noen andre, men samtidig mer glad for de jeg har, for de fine stundene jeg har som jeg kanskje ikke satte pris p fr.
Jeg tar meg ofte i prate om hvor godt vren lukter, hvor fint fuglene synger, sm ting som jeg fr kun registrerte, men ikke tenkte mer over fr.

Nr det nrmer seg rsdagen for da mamma dde tenker jeg ofte p et av de vondeneste minnene jeg har. Det var en dag jeg var hos mamma nr hun ikke hadde lenge igjen. Jeg tror kanskje jeg ikke hadde vrt der p et par dager. Jeg gikk opp p soverommet hennes og det var som om s enormt mye mer av henne hadde forsvunnet p de f dagene. Hun var der, hun var vken, men hun var allikevel ikke der.

Vi satte henne opp i sengen og da kikket hun p meg. Men blikket gikk tvers igjennom, det var som om hun ikke var der lenger, som om hun ikke kunne se meg. Som om hele mamma var borte. Da klarte jeg ikke holde trene tilbake, for det var s tydelig at snart var alt borte. Vi stelte henne og jeg smurte henne med hudkrem som luktet godt fr vi la henne ned igjen og hun sovnet.

enda ha mamma der, men ikke kunne snakke eller kommunisere med henne var s ubeskrivelig vondt. Og jeg kommer aldri til glemme den dagen. Selv om man vet at en person skal forsvinne, s er det umulig for oss begripe og forst hvordan det skjer og hva som egentlig skjer.

Det er av og til lettere tenke p mamma uten bli lei seg n, men fremdeles er de gode minnene ogs triste, fordi jeg alltid savner s enormt nr jeg tenker p de. Og fremdeles kan sorgen komme uforberedt. Jeg kan vkne etter ha drmt om henne, med puten vt av trer etter ha grtt i svne. Jeg kan f panikk av tanken p aldri se henne igjen, og bli super stressa nr jeg ikke klarer hre for meg hvordan stemmen hennes var. Det skremmer meg at hun er borte for alltid.

Jeg hper at jeg det neste ret som kommer, klarer nyte minnene mer, for de minnene er noe av det beste jeg har. Og jeg kommer aldri til glemme hvor fantastisk heldig jeg har vrt, som har vokst opp med akkurat min mamma.










19.06.2014

Utrolig lenge siden jeg har skrevet noe her. Faktisk ett helt r siden. Mye fordi det er vanskelig sette ord p flelsene og mye fordi det er s utrolig tungt og srt skrive om. Som regel sitter jeg her i en dam av mine egne trer etter en ny post.

Idag er det 3r siden mamma dde. Jeg regnet med at jeg kanskje ikke ville f noen srlig reaksjon p denne dagen, men der tok jeg feil. Tiden leger alle sr sies det, jeg har enda ikke merket s mye til det.
Jeg fler at tiden gjr det verre p et vis. Jo lenger tid det gr, jo mer tydelig er det at mamma ikke er her lenger. Sorgen har forandret seg, den kommer ikke som et sjokk p meg lenger, men den er ikke mindre. Den er der hver eneste dag, noen ganger mer tydelig enn andre.

Det er sannsynligvis ikke s bra, men som regel skyver jeg sorgen unna. Jeg orker ikke tenke p hva det betyr at mamma er borte. Orker ikke forst at hun aldri skal vre her igjen. Det gjr bare altfor vondt. De gangene jeg lar meg selv tenke p hva det betyr fr jeg nesten en flelse av panikk. Det er fremdeles helt uforstelig.


N hres jeg ut som jeg gr rundt og er trist hele tiden, det er jeg selvflgelig ikke. Jeg setter pris p de sm tingene mye mer n enn fr, de betyr s mye de og. Jeg er ogs s uendelig takknemlig og gla for den fine familien min og de herlige vennene mine. Nr jeg fler meg alene er de der, enten jeg vil grte eller le.
Tusen tusen takk for alle fine ord, det betyr s utrolig mye.

.











Vr

Om seks dager er det 2r siden mamma dde.
Jeg merket at det nrmet seg allerede i mai. Jeg har lengtet etter vren hele hsten og vinteren. Da vren endelig kom, tok den med seg sorgen igjen. Sorgen er alltid med meg, en del av meg har p en mte forsvunnet med mamma. Den dagen hun ikke fantes her p denne jord lenger forandret alt seg. Min sorg kan komme mildt, liste seg rolig frem, den kan kaste seg over meg og den kan legge seg som en skygge over meg. Denne tiden p ret fles som en tung skygge.

se grnne knopper og se markblomstene titte frem er ikke like godt og fint som det var fr. Mamma elsket vren og sommeren. Mens hun enda var syk hpet hun at hun fikk leve lenge nok til f oppleve vren og sommeren igjen. Det fikk hun, p et vis. Jeg prver snu det positivt, glede meg over vren, duftene, fargene og solen slik som mamma gjorde. Det er ikke alltid like lett.

Det er rart tenke p at jeg snart har vrt uten mamma i 2r. Rart hvordan en person som alltid har vrt der, som har skapt meg og gjort meg til den jeg er, plutselig ikke finnes lenger. Hvordan kan noe plutselig bare fordufte fra denne jord? Det er utrolig vanskelig forst at det alltid skal vre snn. Det har vrt snn i r n, og det skal vre slik resten av mitt liv.
Jeg vet akkurat hvordan mamma ser ut, hvordan hun lukter og hvordan det fles f en klem fra henne. Men hvordan kan jeg egentlig vite akkurat hvordan hun er, nr hun ikke finnes lenger?

Det er ikke lett leve med en slik sorg, for den gr aldri over. Den er alltid tilstede, sammen med savnet.




Dagen min startet med trer

Dagen min startet med trer.
Jeg hadde igjen en drm om mamma. Det var som om hun var hos oss igjen. Som om hun aldri hadde vrt borte en eneste dag. Det var som om jeg enda kunne kjenne den trygge og gode lukten hennes da jeg vknet. Som om hun nettopp hadde gitt meg en klem, og kinnet mitt enda kunne flte hennes kinn mot mitt.

bli rsket ut av en s fantastisk drm er som bli kastet inn i et vkent mareritt. Det finnes ikke ord for beskrive hvor grusomt det er vkne og innse at mitt aller verste mareritt faktisk er virkelighet. Hun er ikke her lenger og uansett hvor sterkt jeg mtte nske det s kommer hun aldri til vre her igjen.

Det er s uendelig vondt vite at jeg aldri kommer til f se henne igjen. Noen ganger er det som om jeg ikke fr puste. Det er s vondt og savnet er s uendelig. Jeg vet s altfor godt at hun er borte, men det er ikke alltid jeg forstr. Og de dagene da jeg virkelig forstr, er bare som et uendelig svart hull som jeg fler at jeg aldri skal komme meg opp av. Flelsen av panikk brer seg ut og flelsen av hjelpeslshet lammer meg helt.

Jeg kom meg ut av sengen i dag, takket vre en stor klem og noen trstende ord. Bare s jeg ikke flte meg helt alene lenger. Men savnet og panikken gr ikke bort, det ligger der hele tiden.. Panikken kommer heldigvis ikke s ofte lenger, men savnet det ligger der hver eneste dag. Jeg er bare s takknemlig for at jeg hadde verdens fineste mamma den stunden vi fikk ha henne her. Det fr vre den lille trsten nr savnet kjennes for stort til hndtere..





To bursdager

"Kan ikkje du f ut hu lille jent te i mr?"
Mamma smilte lurt til meg og strk meg p magen. Hun hadde bursdag dagen etter og hpet at hennes aller frste barnebarn skulle bli hennes bursdagsgave.
"Neeei, det e jo ikkje noe kjekt hvis dkkr fr bursdag p samme dag!" Svarte jeg da.

6.november.2005 feiret vi mamma sin dag og dagen etter fikk hun sin bursdagsgave. 7.november.2005 ble Frida fdt, og mamma fikk sitt aller frste barnebarn.



I dag skulle vi ha feiret deg mamma. Jeg ser for meg deg i huset i Jarleveien, slik det alltid var fr.
Du skulle ha bakt den gode sjokoladekaken alle elsket. Alle ville ha gitt deg skryt for hvor god den var, slik vi alltid gjorde. Hele familien skulle ha kost seg, smilt, ledd, tullet og hatt det morsomt med den tragisk drlige og internehumoren.
Hedda og Emma ville ha laget kort til deg, eller kanskje de er s store n at de ville ha kjpt kort til deg i r.
Jeg ville ha gitt deg verdens beste klem og sagt "Gratulerer med dagen mamma."
Jeg ville ha kjpt et kort og skrevet inni det hvor mye du betyr for meg, hvor mye jeg setter pris p all hjelpen du gir meg og hvor uendelig gla jeg er i deg.

Det var det jeg ville ha gjort. Det jeg skulle nske jeg kunne gjre, hver eneste 6.november i mange mange r til.

Men jeg fr ikke gjr det lenger. Jeg skal gjre noe annet. Jeg skal kjpe blomster og lys. S skal vi, Frida og jeg, tenne ekstra lys p graven din i kveld og vi skal sette fine blomster p siden av steinen der ditt navn n str. Og vi skal prate om deg, slik vi ofte gjr. Slik vi gjr nesten hver eneste dag.

I morgen skal vi feire Frida. Og jeg skulle nske du visste at hun sa "Eg ska feira med mormor i hjerta mitt."





Reisen hjem

For lese starten p dette innlegget s ligger det herhttp://odonata.blogg.no/1329090232_telefonen.html

vre i Israel mens mamma var hjemme p sykehuset var utrolig vanskelig. Israel fles alltid som en annen verden, hvertfall fltes det som om jeg var s langt borte fra mamma som jeg kunne komme. Jeg gikk bare ventet p telefoner fra min stefar eller fra mamma selv. Jeg gikk rundt i min egen verden, mens jeg prvde fungere normalt for Frida sin del. Det var en umulig oppgave.

Da telefonen ringte og det var min stefar sin stemme i andre enden stoppet alt opp. Det er s utrolig vanskelig huske ord og samtaler fra denne tiden. gjengi ordene eksakt slik de ble sagt har heller ingen hensikt... Det var ogs s lite jeg fikk, vite fordi mamma ville at jeg skulle f lov kose meg videre i Israel uten bekymre meg, s alt gikk gjennom en sensur fr det kom frem til meg. Denne gangen var det ingen sensur. Mamma hadde kreft. Og sannsynligvis var det ingenting de kunne gjre.

Det fltes som et svart hull vokste i magen min. Jeg ble iskald og kroppen min sluttet puste normalt. Jeg begynte hikste desperat for f luft nok til klare si noe. Hva som helst. Jeg klarte ikke f frem et ord. Flelsen av panikk tok helt over. Hva skal man si nr man fr hre det verste man kan tenke seg? Hva skal man fle? Det er umulig vite, det er umulig forklare og helt umulig kontrollere. Jeg har aldri flt meg s liten og s hjelpesls fr. Eller s alene. Fine mammaen min, skulle hun ikke vre med meg for alltid?

Etter noen dager fikk jeg beskjed om at jeg burde komme hjem. Jeg bestilte billetter hjem til meg og Frida og flyet gikk samme natten. Min tante Rachel og min venninne Sol holdt meg med selskap de timene jeg mtte vente til flyet gikk. Snakk om fle at man sitter p en berg og dalbane. Jeg gikk fra le hysterisk til grte som jeg aldri har grtt fr. Og hele tiden var de to med meg. Og lo eller grt med meg. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort om jeg var alene de timene. Jeg var et vrak og jeg hadde ingen kontroll over noe som helst.

Flyturen hjem med Frida husker jeg ingenting av. Absolutt ingenting. Men jeg husker mamma. Da vi kom inn dren og mamma kom mot oss. Hun s ikke ut som den mamma jeg reiste fra, hun s sliten ut, med slanger her og der, til og med i fjeset. Jeg ga henne en klem, forsiktig fordi jeg var redd hun skulle f vondt. Hun s ikke lik ut, men hun var mamma. Akkurat den samme mamma som jeg reiste fra og akkurat den samme mamma som jeg hadde savnet hver dag siden jeg dro. Der og da skulle jeg nske at jeg aldri hadde reist.

Hadde vi visst hva som skulle skje i fremtiden hadde nok ingen av oss levd livene vre akkurat slik som vi gjr n. Noen ganger skulle jeg nske jeg visste hva fremtiden kom til gi meg, men jeg tror det beste er at vi ikke vet. Rettere sagt, jeg vet at jeg er glad jeg ikke visste..Og ikke minst er jeg glad for at mamma slapp vite. Hadde vi klart oss hvis vi visste? Sannsynligvis. Men det hadde vrt s mye vanskeligere. Kanskje hadde vi alle en anelse, eller en frykt for hva som kunne skje, men det er utrolig hva hp kan gjre med oss, nr det er det eneste man har.

Stikkord:

Tom for ord

Jeg har ikke klart skrive noe p en stund n, og er fremdeles ikke helt klar. Derfor legger jeg heller ut denne "videoen" med bilder av mamma som jeg laget den bursdagen hun skulle hatt.

19.juni.2011

19.juni.2011. Denne datoen har jeg gruet meg til lenge.
Dette er datoen jeg mistet mamma.Sstrene mine mistet mamma. For datteren min er det den datoen hun mistet sin mormor, sin mamma nummer 2. Min stefar mistet moren til sine barn, tantene mine mistet sin sster, sskenbarnene mine mistet sin tante og mormor og morfar mistet sin mellomste datter.

Denne datoen var det mange som mistet en de var glad i. Mamma sine venner, mamma sin familie. Vi mistet alle Siv denne dagen. Egentlig hadde hun forsvunnet litt og litt, men hun var hvertfall der enda. Vi kunne fremdeles se henne, ta p henne og klemme henne. Men etter 19.juni i fjor var hun ikke her lenger.

At det har gtt ett helt r allerede er veldig rart. Fr fltes ett r lenge. Dette ret fles det ikke slik. Det er ubeskrivelig forst at det er ett helt r siden jeg s henne. Samtidig fles det som om det har gtt et helt liv. Alt er forandret, alt er annerledes. Samtidig er s mye likt. Det er bare det at alt som har fortsatt som om ingenting har skjedd er ulikt n. Ingenting fles likt uten henne her.

Den dagen mamma dde var som i en annen verden. Det er ingen tvil om at man er til stede, for smerten er s intens at det er umulig ignorere. Samtidig er det s ubegripelig og s uforstelig, det er s mye p en gang at man vet ikke helt hvor man er, hva man skal si. Det er ikke noe jeg tenkte over der og da, men tenke tilbake p den dagen n er spesielt. Jeg kan ikke huske alt som skjedde den dagen, mye har bare forduftet. Noen ganger er det kanskje begrenset hvor mye som kan f plass i oss. Hvor mange flelser og minner man romme p en gang.

Noe av det jeg husker best er mamma. Hvordan hun s ut. S fredelig. Det var grusomt se henne slik, samtidig som jeg flte jeg kunne puste ut fordi hun endelig fikk slippe. Det er bare s jvlig bittert vre takknemlig for at hun skulle f lov slippe noe hun aldri skulle mtte ha opplevd i det hele tatt.

Det jeg ogs husker er Liv Eline, Linn-Mari og Jeanette. For meg var de min livbye den dagen. De kom til mamma sitt hus, hilste p alle oss som var der. Etterp kjrte de meg bort. Vi lo sammen, vi grt sammen og vi pratet sammen. De fikk meg til fle meg s hel som jeg kunne fle meg den dagen. Man kan aldri vite sikkert hvordan mennesker rundt oss reagerer i slike situasjoner, men den dagen var det som om de forsto bedre enn meg selv hva det var jeg trengte.

Jeg har komt meg gjennom dette ret. Dag for dag. Frida begynte i frste klasse, den dagen skulle jeg s inderlig nske mamma var der. Da stilte min fantastiske tante opp og var med oss.
Jeg fikk meg kjreste det ret, han fikk mamma hilst p. Men hun var ikke der da det ikke fungerte, da jeg skulle nske jeg kunne ringe til henne f hjelp.
Hun var ikke der da jeg reiste p ferie, og det fles like rart hver gang. Jeg har s mange jeg kan ringe, men det er alltid mamma jeg har ringt til. Det er alltid henne jeg vil treffe nr jeg kommer hjem. N har jeg gtt gjennom mange slike opplevelser der det fles veldig tomt fordi jeg ikke kan dele det med henne. Allikevel har jeg klart det.

Det betyr ikke at ret har gtt som jeg trodde. Jeg har hatt mange planer jeg har mttet innse at jeg ikke fr til. Ikke enda. Ting gr lmer tregt enn fr. Noen dager er jeg meg selv. Noen dager orker jeg ingenting. Det viktigste jeg har lrt er at jeg m bare godta at det er slik jeg takler dette. Jeg kan ikke bli skuffet over at alle mlene ikke blir innfridd, s lenge jeg ikke gir opp.
Det verste dette ret har vrt og er ensomheten. Det er ensomt savne noen s enormt mye. Noen dager kan jeg fle meg helt alene, noen dager hjelper det ikke dele sorgen uansett. For den er bare min. De dagene er de verste. Da er tomrommet s tydelig at jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjre av meg. Selv om jeg har bde familie og venner som jeg vet jeg kan ringe nr som helst s gr ikke det tomrommet vekk. Den jeg vil snakke med er jo ikke her. Allikevel, alle disse fantastiske vennene og den fantastiske familien er de som har gjort at jeg har klart dette ret. Dag for dag.

Mamma. Det gr ikke en eneste dag uten at du savnes. Og du er hele tiden i tankene mine. Det er du som gjorde meg s sterk at jeg har klart dette p et eller annet vis. Jeg skulle nske jeg slapp dette, for det er s urettferdig at vi skal g savne deg hele livet vrt. Du skulle jo vrt her med oss. Det eneste vi n kan gjre er tenke p deg, huske deg, grte over deg, fortelle morsomme historier om deg og fortsette huske hvor fantastisk du var. Jeg fler meg heldig og stolt over ha hatt deg som mamma i de rene jeg fikk ha deg her. Fordi du ga meg s mye, fler jeg at jeg brer en stor del av deg i meg videre. Og den delen skal jeg alltid ha med meg.
Elsker deg og savner deg av hele mitt hjerte, verdens beste mamma.


Det fineste

For noen dager siden fant jeg frem et av de fineste bildene jeg har.




ret er 1988 og her bor vi fremdeles i det store huset p Vland. Mamma snakket alltid om hvor fantastisk den hagen var. Jeg tenker p det hver eneste gang jeg gr fordi det huset. Tenker p at der bodde mamma og pappa, fremdeles som kjrester. Og lille meg.
Mamma var bare 20r da dette ble tatt. Og helt nydelig.

Selv om det begynner bli noen r siden jeg var s liten og myk som jeg var p dette bildet, forble mamma den samme som p dette bildet. Det varme smilet som lyser kjrlighet lang vei, det er et smil jeg aldri kommer til glemme. Det smilet slapp aldri taket. Til og med ikke da mamma var syk, heller ikke da hun var s sliten at hun ikke orket prate. De eneste dagene jeg ikke fikk se det smilet var de aller siste dagene hennes.

Allikevel er det alltid slik jeg ser mamma. Det er slik jeg kommer til huske henne. Jeg kan ogs huske de sinte trekkene hun kunne f nr vi kranglet, furene mellom brynene nr hun pratet alvorlig til meg. Men om jeg n lukker ynene dukker alltid mamma opp med dette varme smilet. Noen ganger er det som om hun smiler et lurt smil, det som hadde en latter bak seg. Noen ganger ser jeg det smilet som jeg tror hun bare sendte til oss. Det smilet en mor sender til dem hun elsker over alt. Det smilet jeg vet at jeg sender til min datter, nr jeg kjenner at jeg blir varm i hele meg nr jeg tenker p hvor glad jeg er i den fantastiske skapningen jeg har vrt s heldig f bli mamma til. Hun dukker alltid opp der i tankene mine, med smilet.

Min datter sier alltid "Mormor er i hjertene vre." Og det er hun, hver dag og hver natt. Og det kommer hun alltid til vre. Og jeg er sikker p at jeg hver eneste dag for resten av mitt liv kommer til ha mamma sitt nydelige smil med meg. Noen ganger er det vondt, noen ganger er det en trst og noen ganger er det bare godt alltid f lov til huske mamma slik. For da er hun jo p et vis alltid med meg.

Stikkord:

Hva n?

Det nrmer seg juni med stormskritt. Det betyr at det snart har gtt 1r siden mamma dde. Jeg har faktisk snart vrt et helt r uten mamma. Fr savnet jeg henne dersom jeg ikke hadde sett henne p en uke... N har jeg ikke hatt noe valg, jeg har mttet ta dag for dag, uke for uke og plutselig er det snart r.
Jeg vet ikke om jeg skal si at det fles som om det skjedde n nettopp eller om det fles som det har gtt et helt liv. For det fles som begge deler kunne ha vrt tilfelle. Og jeg skal vre helt rlig, det har vrt jvlig. Og det er jvlig.
Noen ganger har jeg lurt p om alt hadde vrt enklere dersom vi aldri hadde hatt det nre forholdet vi hadde, men jeg tar meg fort i det. Jeg ville aldri byttet bort noen av yeblikkene mine med mamma. Og jeg er s uendelig takknemlig for det forholdet vi hadde. Det er bare s vanskelig fylle det enorme hullet som n er igjen...

Alle store hendelser i mitt liv og i Frida sitt liv er n veldig vanskelige hndtere. Fantastiske yeblikk som jeg ville delt med mamma. Jeg str ofte tenker "Hvem skal jeg ringe n? Hvem skal jeg ta med? Hvem skal jeg prate med dette om?"
Jeg kan til og med ha mareritt om at mamma er borte, vkne og tenke at jeg skal ringe henne. Helt til jeg innser at marerittet er virkelighet.
Det er utrolig vondt og enormt srt. Jeg sender mine venner og min familie en uendelig stor takk for at dere alltid hrer p meg, trster meg, fr meg til le eller til og med stiller opp p skolen for Frida. Det betyr absolutt alt. Jeg har mistet den personen som hadde hovedrollen i vrt liv, men heldigvis str dere der for hjelpe meg fylle tomrommet. Tusen tusen takk.

miste en av de personene jeg elsket mest har ftt meg til se og forst ting p nye mter. Jeg vet det var s mye mamma ville gjre og som hun skulle nske hun hadde gjort mer av mens hun enda var her. Derfor prver jeg n s godt jeg kan leve slik som jeg vilog ikke slik alle andre mener jeg br. Det betyr ikke at jeg plutselig skal leve livet som om jeg ikke har noen morgendag, men jeg vil ha det gy, fantastisk. Jeg vil ikke bare ha det helt greit. Jeg vil vre litt ufornuftig, ta sjanser og rett og slett bare gjre ting som fles rett for meg. Jeg skal nyte yeblikkene, slik som mamma sa vi mtte gjre etter at hun ikke var her mer.

Den siste klemmen

Sommeren var spesiell dette ret. Alle visste det. Men hva gjr man? Man prver leve s godt man kan, selv om man gr rundt i en slags nummen dvale konstant.

Denne kvelden skulle det vre bursdagsfeiring. 24rsdagen til min gode venninne skulle feires med god mat, masse drikke og masse godt humr. Jeg kjente det skulle bli kjekt bare late som, for en liten stund, at alt var fint og helt normalt. Det kom ikke til bli en enkel sak, ikke tenke p mamma som l hjemme i sengen sin. Jeg tenkte en del p at jeg burde ha beskt henne den dagen, jeg husker ikke hvorfor det ikke ble noe av, men n sto jeg alts der p badet og prvde fem forskjellige kjoler. Jeg vet at man ikke skal ha skyldsflelse for noe man ikke kan forandre. Men tro meg, av hele mitt hjerte, skulle jeg nske jeg hadde beskt mamma den dagen.

Ingen kjoler passet. Ingenting passet. Jeg flte meg som et dass og til slutt bare ga jeg en lang marsj i alt. Jeg tok p meg smilet og latet som jeg var klar for fest.

Og fest ble det. Det ble dansing, det ble karaoke, det ble litt av alt. Og etter mange gode timer gikk jeg glad og sliten hjem med kjresten min.

Da jeg skulle legge meg sjekket jeg mobilen. 1 ubesvart anrop. Det var fra tanten min. Hele kroppen min ble iskald og hendene mine skalv mens jeg ringte opp igjen. Jeg visste s godt hvorfor hun hadde ringt. Jeg hadde lyst bare skru av mobilen, lukke ynene og leve i en verden der ingenting galt kan skje.

Samtalen har slettet seg fra hukommelsen min. Ord som ble sagt er borte. Budskapet, det forsvinner aldri.

Jeg sovnet etterp. Det var som om kroppen skrudde seg av. Jeg forstr fremdeles ikke hvordan jeg sovnet, jeg bare husker at jeg noen timer etterp satt i sofaen til kjresten min. Hele kroppen min gjorde vondt, jeg skalv og visste ikke hvor jeg skulle gjre av meg. Kroppen min vandret hvileslst rundt i den lille kjellerleiligheten og det fltes som om kroppen min bare var et rastlst skall som ikke visste hvor og hva den skulle.

Etter en uendelig lang ventetid kom tanten min og kjrte meg til Frida som hadde sovet hos min andre tante. Datteren min kom i mot meg.
- Frida vennen min... Mormor lever ikke lenger...

Hun s p oss og sa at det visste hun. For mormor hadde komt til henne i drmmen den natten.

Da vi kom opp til mamma sitt hus mtte jeg morfar p vei ned fra rommet hennes.
- Hun er s nydelig Lorien.

Jeg kom inn p mamma sitt rom. Rommet der jeg hadde ligget ved siden av henne flere ganger de siste mnedene. Lest, sovet litt, pratet litt, ledd litt og p slutten grtt.. Masse.

Der l hun. Mammaen min. Hun l der under et hvitt teppe, med en nydelig hvit kjole med perler sydd p. Hendene hennes l helt stille over magen hennes og hun s, for frste gang p lenge, ut som om hun ikke hadde vondt lenger.
Jeg strk forsiktig over armen hennes. Iskald. Strk henne over kinnet. Like kaldt. S byde jeg meg over henne og ga henne en siste klem. Jeg hper jeg aldri fr oppleve den kulden p den mten igjen.

Mamma var ikke her lenger. st se p mamma p den mten og vite at dette skulle vre det siste jeg noen sinne i hele mitt liv skulle f se av henne fylte meg med en sorg s enorm at ord aldri kan p noen mte kan klare forklare det. Savnet av mamma og sorgen over aldri kunne f henne tilbake var s uendelig. Hun l jo der, men hun var ikke der lenger.

Jeg kom aldri til se henne smile til meg mer, aldri hre henne snakke eller le til meg. Og jeg kom aldri mer til kunne f en eneste varm klem av mamma igjen.

Stikkord:

Noe glemmer man aldri

Morfar og jeg suste i den store rde kassebilen hans p vei til Bergen. Mamma hadde operert og det s positivt ut. Vi var s glade. Mamma var s glad. Hun ringte meg og spurte om jeg ikke ville komme til Bergen mens hun kom seg der.
Jeg ville selvflgelig komme!
S der satt morfar og jeg. Morfar pratet, jeg lyttet. Jeg ville bare komme frem til mamma s fort som mulig, s da morfar klarte kjre forbi avkjrselen til Haukeland sykehus holdt jeg p hoppe ut av bilen i fart.

Da vi endelig kom frem var det s ubeskrivelig godt se mamma. Ingen kan vel si at hun s helt bra ut, sannheten var at jeg aldri hadde sett mamma s sliten fr. Allikevel smilte hun det gode og varme smilet sitt til oss da vi kom inn p rommet.

Det er mye jeg ikke husker fra denne turen. Livet mitt var som en ugjennomtrengelig boble p denne tiden. Det eneste som hadde noen som helt mening var mamma. At operasjonen s ut til vre vellykket var s ubeskrivelig godt. Det viktigste n var vre der med mamma og hjelpe henne s godt vi kunne til hun kunne dra hjem til Stavanger igjen.

Den ene dagen hjalp jeg mamma p badet. Hun hadde s mye smerter og kunne ikke bevege seg stort pgrunn av operasjonssret.
Mamma og jeg, klemt inne p det lille badet hun hadde p rommet sitt.

Jeg lunket kluten i vann fr jeg vasket fttene hennes, leggene hennes, ryggen, nakken. Jeg flte meg s klumsete, men samtidig var det jo mamma. Det var s godt hjelpe henne med noe hun s gjerne skulle nske hun egentlig ikke trengte hjelp til.

-Jaja Lorien, n er det du som steller meg slik som jeg gjorde med deg da du var liten.
Mamma lo mens hun satt der s tynn og s sliten p krakken. Jeg husker bare jeg tenkte hvor uendelig glad jeg var i mamma akkurat da. Og hvor glad jeg var for at jeg fikk vre der med henne akkurat der og da.

En stund var vi i Stavanger igjen. Mamma og jeg satt hjemme i stuen hennes mens alle andre var ute. Jeg kunne hre min datters lykkelige latter mens hun sprang til lekeplassen.

- Jeg var s redd Lorien. S redd for at jeg ikke skulle f vre med dere mer.
Tenk hvis jeg ikke skulle f vite hvordan det skal g med deg videre i livet. Og sstrene dine. De er jo s sm enn, tanken p ikke f vre der mens de vokser opp var helt grusom.
Og det tenke p at lille Frida kom til glemme meg var helt forferdelig. Hun er jo s liten, hun hadde jo glemt meg.

Mamma satt grt mens hun pratet. Fortalte om alle planene hun fikk da hun fikk beskjed fr operasjonen om at dette ikke gikk. Om at hun ville filme slik at vi kunne ha det etter at hun ikke var der. Og om bkene hun hadde tenkt skrive til oss, de hadde hun allerede kjpt inn.

Jeg grt og grt, tenkte at det mamma hadde gtt igjennom m vre noe av det verste et menneske og ikke minst en mor kan oppleve. Samtidig satt vi begge og var s glade for at slik skulle det jo ikke bli allikevel.

Noen ord, noen samtaler og noen flelser brenner seg fast. Og de blir der, like sterke, like virkelige og alltid med meg.










Stikkord:

Sorg

Noen ganger tror jeg at jeg har kontroll over sorgen.
Jeg tror at jeg kan velge nr jeg skal grte og la meg selv vre trist, og at jeg kan velge ha det fint nr jeg ikke orker vre trist lenger.

Jeg prver bare lure meg selv. Hvem har noen gang hatt kontroll over sorgen? Eller over flelsene sine? Jeg har aldri hrt om eller opplevd et vellykket tilfelle...

Det er rart hvor mye man kan prve lure seg selv til tro p, selv om man, egentlig, innerst inne vet sannheten.

Min sannhet er at jeg har null kontroll over sorgen. Sorgen kan komme nr som helst. Noen ganger kommer sorgen smygende over meg som en varm klem. Da tar jeg hjertelig i mot den og lar trene trille som sm fine perler. Det er den fine sorgen.
Den fine sorgen vil jeg helst ha alene eller sammen med andre som har akkurat den samme type sorg som jeg har der og da. Da kan vi sitte og kjenne p den varme fine sorgen og lage fine perler sammen.

Andre ganger kan sorgen komme luskende, som om den prver vre den myke fine sorgen, men den er ikke det. Den er urettferdig og feig. Den kommer gjerne nr jeg vil fortelle om mamma uten grte. Den feige sorgen jobber jeg hardt med forme om til den fine sorgen. Egentlig tror jeg at den feige sorgen er den fine sorgen. Det er bare jeg som ikke vil godta den helt enda.

Den verste sorgen av alle er den som kommer helt plutselig. Den kommer aldri med noe forvarsel. Den kan kaste seg inn i magen min som en vond klump, eller inn i halsen min som en bit som har satt seg fast, eller den kan sette seg i ynene mine som et rusk.
Denne sorgen vet jeg ikke helt hva jeg skal gjre med enda. Jeg bare hper og tror at denne sorgen etterhvert mykner litt til.

All sorg skal f lov komme frem. Uansett. Jeg vet det s godt, jeg m bare ve meg litt til.




Stikkord:

Uro

Tel Aviv, Israel, August 2010

Varmen i Tel Aviv er vanskelig beskrive. Det er ikke bare varmt, det er fuktig, klamt. Man fr fysisk sjokk hver gang man gr ut av dren. Du vet at det kommer til vre varmt, men kroppen blir aldri vandt til det sjokket.I hvert fall ikke en stakkars vestlending som er vant til slik stillestende varme. Jeg flte at jeg gispet litt etter luft hver eneste gang jeg gikk ut, som en bleik fisk som ble kastet brutalt p land.

Tiltross for slitet med varmen var dette noe jeg bevisst hadde valgt. Frida og meg. Til Israel fra august til desember. For meg var dette et veldig vanskelig valg, men samtidig et valg jeg var stolt over.
Frida skulle f bli kjent med Tel Aviv, med sprket, kulturen og ikke minst den delen av meg som jeg alltid fler tilhrer Tel Aviv.

Noen mneder skulle da g greit uten mamma, venner og resten av familien?

Selvflgelig savnet jeg nesten med en gang, til tross for at jeg var 22r hadde jeg jo nesten aldri vrt borte fra mamma mer enn ca n mned om gangen. Jeg var og hadde alltid vrt en stor mammadalt, det var jeg jammen stolt av ogs!

Dagene gikk med til bade, sole oss, tusle rundt mens svetten rant. Frida elsket det og jeg synes tiden gikk akkurat passe langsomt.

September

Det ble mye kluss med de forbaskede telefonene og simkortene. Selvflgelig var det noe som ikke fungerte slik det skulle. Da jeg endelig fikk simkortet til fungere i en annen mobiltelefon ringte min stefar.

- -Hei! Hvordan gr det?

Jeg fikk beskjed om at mamma var lagt inn p sykehuset fordi hun sannsynligvis hadde gallestein, betennelse i galleblren. Ikke husker jeg. Jeg husker bare at de sa at det ikke var noe farlig. Og at det sannsynligvis kom til g helt fint.

Etter vi hadde lagt p grt jeg. Jeg grt fordi det var en helt forferdelig flelse for meg at mamma skulle vre p sykehuset hjemme i Stavanger uten at jeg kunne beske henne mens hun var der. Jeg trstet meg med min stefar sine ord, det var jo ikke noe farlig. Hjemlengselen kom kende p.




28.september

Min bursdag. Min frste bursdag jeg kan huske uten mamma og familieselskap. Jeg er skikkelig gammeldags nr det kommer til tradisjoner. Bursdagen min skal feires med kaker og familie!
Bursdagen min skal starte med at jeg blir vekket p sengen med sang, kake eller frokost og lys.

Denne morgenen visste jeg at dagen kom til vre uten hele familien, men fest skulle det vre p kvelden og jeg hadde jo to tanter og en datter feire dagen med s jeg beit det i meg. Det mtte da finnes grenser for hvor barnslig jeg skulle vre. S vi gikk ut og jeg koste meg s godt jeg kunne.

P ettermiddagen fikk jeg en melding p mobilen min.

"Gratulerer med dagen vennen min. Er s gla i deg."

Jeg hadde gledet meg snn til f snakke med mamma. Jeg hadde enda ikke ftt snakket med henne etter at hun ble lagt inn p sykehuset. Da den meldingen tikket inn ble jeg s uendelig skuffet. En melding?
Dette var s fjernt fra mamma som det kunne bli. Hvorfor ringte hun ikke? Jeg fikk en uro og en flelse av at alt ikke var s bra som alle skulle ha det til. Dessverre skulle jeg snart f vite at jeg hadde helt rett.

Tel Aviv

Stikkord:

Starten

I 1987 ble jeg fdt. Jeg ble fdt i Stavanger og her vokste jeg opp s og si alle barndomsrene mine. Det var da min tid med mamma startet.



28.09.1987

"Kntten brukte fire og en halv time p komme seg ut. 3349gram 48cm. Kl 09.05.
Pappa var i Frankrike s mormor var med. Var snill og rolig p sykehuset sov masse. Hun hadde masse svart hr. Pappaen sin munn og mine nesebor!"

(-Fra mamma sin bok om meg)


De frste linjene mamma skrev om meg noen gang.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har ftt hre mamma fortelle om hvor mye jeg skrek da jeg ble fdt. Eller hvor mange ganger mormor har sagt at jordmoren sa "Dette blir et fredens barn."

Jeg har alltid elsket hre mamma fortelle om hvordan det var for henne f se meg for frste gang. Mamma var bare 20r da jeg kom inn i livet hennes. Jeg har alltid visst at jeg ikke akkurat var en del av planene, men det har aldri betydd noe. For jeg har ogs alltid ftt vite hvor nsket jeg var fra frste stund.

Da jeg var rundt 1r startet vrt liv for fullt sammen. Fra da av var det kun mamma og meg. Den dag i dag er jeg s takknemlig for alle de rene jeg fikk med mamma helt for meg selv. Vrt bnd er vanskelig beskrive. Mamma var en del av meg, og jeg en del av henne p en helt spesiell mte.

Noen ville kanskje kalt meg bortskjemt, en typisk kommentar enebarn ofte fr slengt rundt rene sine. Hvis jeg var bortskjemt var det bortskjemt p kjrlighet.

11.06.88

"Lorien er litt av en mammadalt. Kommer krypene bort dit jeg sitter og reise seg opp. Vi kan ha det ganske morsomt om dagene. Hun ?borrer? fjeset sitt over alt i fjeset mitt og vil kose."



Mamma og meg.

Stikkord:

Julepynten



- Kan jeg f dette?
Jeg holder opp et skinnende eple mellom fingrene mine. Sstrene mine kaster et raskt blikk opp mot det jeg holder i hnden.

- Ja bare ta det.
De mumler omtrent i kor, fr de fortsetter rote i eskene som ligger rundt oss p stuegulvet.

Det er sommer, solen skinner ute, fuglene synger og eskene med julepynt str p stuegulvet i leiligheten. Jeg og de to sstrene mine sitterog sorterer julepynt. Vi graver oss ned i hver vre esker og finner kuler, glassfugler, glitterlenker, juletrelys og alle mulige sm figurer som gir oss assosiasjoner til jul.

S mens solen skinner og alle andre tenker p sommerferien sitter vi tre der. Tre jenter p 23, 12 og 10r. Vi fr glitter p fingrene, p klrene og i fjesene vre.
Ingen av oss gleder oss til sommerferien. Eneste vi tenker p, er bli ferdige med sortere alle tingene til mamma, fordele og kaste. Ingen orker dvele lenge ved de forskjellige tingene. Ingen orker tenke p hvor de blir av hvis ikke vi tar det. Jeg orker det hvertfall ikke. Da hadde jeg bare endt opp med stua full av esker med ting jeg egentlig ikke har plass til.

Noen dager fr dette merkelige scenarioet med sortering av julepynt midt p en sommerdag mistet vi mamma. Hun fikk ta sitt siste pust oppe i sengen sin mens hun hadde to av de hun elsket mest rundt seg.
Hun etterlot seg alt. Ikke bare tingene, som hun hadde hele leiligheten full av, men oss. Hun etterlot seg oss. Meg, lillesstrene mine, barnebarnet sitt, vennene sine og alle de andre i familien som elsket mamma s uendelig hyt.

Derfor satt vi n her. Hennes tre dtre, med alle hennes ting igjen. Jeg har aldri flt meg mer knyttet til sstrene mine enn da, men samtidig aldri flt meg mer forlatt.

Stikkord:
Les mer i arkivet September 2015 Juni 2015 Juni 2014
hits