Odonata

Det nærmer seg juni med stormskritt. Det betyr at det snart har gått 1år siden mamma døde. Jeg har faktisk snart vært et helt år uten mamma. Før savnet jeg henne dersom jeg ikke hadde sett henne på en uke... Nå har jeg ikke hatt noe valg, jeg har måttet ta dag for dag, uke for uke og plutselig er det snart år. 
Jeg vet ikke om jeg skal si at det føles som om det skjedde nå nettopp eller om det føles som det har gått et helt liv. For det føles som begge deler kunne ha vært tilfelle. Og jeg skal være helt ærlig, det har vært jævlig. Og det er jævlig.
Noen ganger har jeg lurt på om alt hadde vært enklere dersom vi aldri hadde hatt det nære forholdet vi hadde, men jeg tar meg fort i det. Jeg ville aldri byttet bort noen av øyeblikkene mine med mamma. Og jeg er så uendelig takknemlig for det forholdet vi hadde. Det er bare så vanskelig å fylle det enorme hullet som nå er igjen...

Alle store hendelser i mitt liv og i Frida sitt liv er nå veldig vanskelige å håndtere. Fantastiske øyeblikk som jeg ville delt med mamma. Jeg står ofte å tenker "Hvem skal jeg ringe nå? Hvem skal jeg ta med? Hvem skal jeg prate med dette om?"
Jeg kan til og med ha mareritt om at mamma er borte, våkne og tenke at jeg skal ringe henne. Helt til jeg innser at marerittet er virkelighet.
Det er utrolig vondt og enormt sårt. Jeg sender mine venner og min familie en uendelig stor takk for at dere alltid hører på meg, trøster meg, får meg til å le eller til og med stiller opp på skolen for Frida. Det betyr absolutt alt. Jeg har mistet den personen som hadde hovedrollen i vårt liv, men heldigvis står dere der for å hjelpe meg å fylle tomrommet. Tusen tusen takk.

Å miste en av de personene jeg elsket mest har fått meg til å se og forstå ting på nye måter. Jeg vet det var så mye mamma ville gjøre og som hun skulle ønske hun hadde gjort mer av mens hun enda var her. Derfor prøver jeg nå så godt jeg kan å leve slik som jeg vil og ikke slik alle andre mener jeg bør. Det betyr ikke at jeg plutselig skal leve livet som om jeg ikke har noen morgendag, men jeg vil ha det gøy, fantastisk. Jeg vil ikke bare ha det helt greit. Jeg vil være litt ufornuftig, ta sjanser og rett og slett bare gjøre ting som føles rett for meg.  Jeg skal nyte øyeblikkene, slik som mamma sa vi måtte gjøre etter at hun ikke var her mer. 

Sommeren var spesiell dette året. Alle visste det. Men hva gjør man? Man prøver å leve så godt man kan, selv om man går rundt i en slags nummen dvale konstant.

Denne kvelden skulle det være bursdagsfeiring. 24årsdagen til min gode venninne skulle feires med god mat, masse drikke og masse godt humør. Jeg kjente det skulle bli kjekt å bare late som, for en liten stund, at alt var fint og helt normalt. Det kom ikke til å bli en enkel sak, å ikke tenke på mamma som lå hjemme i sengen sin. Jeg tenkte en del på at jeg burde ha besøkt henne den dagen, jeg husker ikke hvorfor det ikke ble noe av, men nå sto jeg altså der på badet og prøvde fem forskjellige kjoler. Jeg vet at man ikke skal ha skyldsfølelse for noe man ikke kan forandre. Men tro meg, av hele mitt hjerte, skulle jeg ønske jeg hadde besøkt mamma den dagen.

Ingen kjoler passet. Ingenting passet. Jeg følte meg som et dass og til slutt bare ga jeg en lang marsj i alt. Jeg tok på meg smilet og latet som jeg var klar for fest.

Og fest ble det. Det ble dansing, det ble karaoke, det ble litt av alt. Og etter mange gode timer gikk jeg glad og sliten hjem med kjæresten min.

Da jeg skulle legge meg sjekket jeg mobilen. 1 ubesvart anrop. Det var fra tanten min. Hele kroppen min ble iskald og hendene mine skalv mens jeg ringte opp igjen. Jeg visste så godt hvorfor hun hadde ringt. Jeg hadde lyst å bare skru av mobilen, lukke øynene og leve i en verden der ingenting galt kan skje.

Samtalen har slettet seg fra hukommelsen min. Ord som ble sagt er borte. Budskapet, det forsvinner aldri.

Jeg sovnet etterpå. Det var som om kroppen skrudde seg av. Jeg forstår fremdeles ikke hvordan jeg sovnet, jeg bare husker at jeg noen timer etterpå satt i sofaen til kjæresten min. Hele kroppen min gjorde vondt, jeg skalv og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Kroppen min vandret hvilesløst rundt i den lille kjellerleiligheten og det føltes som om  kroppen min bare var et rastløst skall som ikke visste hvor og hva den skulle.

Etter en uendelig lang ventetid kom tanten min og kjørte meg til Frida som hadde sovet hos min andre tante. Datteren min kom i mot meg.
- Frida vennen min... Mormor lever ikke lenger...

Hun så på oss og sa at det visste hun. For mormor hadde komt til henne i drømmen den natten.

Da vi kom opp til mamma sitt hus møtte jeg morfar på vei ned fra rommet hennes.
- Hun er så nydelig Lorien. 

Jeg kom inn på mamma sitt rom. Rommet der jeg hadde ligget ved siden av henne flere ganger de siste månedene. Lest, sovet litt, pratet litt, ledd litt og på slutten grått.. Masse.
 

Der lå hun. Mammaen min. Hun lå der under et hvitt teppe, med en nydelig hvit kjole med perler sydd på. Hendene hennes lå helt stille over magen hennes og hun så, for første gang på lenge, ut som om hun ikke hadde vondt lenger.
Jeg strøk forsiktig over armen hennes. Iskald. Strøk henne over kinnet. Like kaldt. Så bøyde jeg meg over henne og ga henne en siste klem. Jeg håper jeg aldri får oppleve den kulden på den måten igjen.

Mamma var ikke her lenger. Å stå å se på mamma på den måten og vite at dette skulle være det siste jeg noen sinne i hele mitt liv skulle få se av henne fylte meg med en sorg så enorm at ord aldri kan på noen måte kan klare å forklare det. Savnet av mamma og sorgen over å aldri kunne få henne tilbake var så uendelig. Hun lå jo der, men hun var ikke der lenger.

Jeg kom aldri til å se henne smile til meg mer, aldri høre henne snakke eller le til meg. Og jeg kom aldri mer til å kunne få en eneste varm klem av mamma igjen. 

Morfar og jeg suste i den store røde kassebilen hans på vei til Bergen. Mamma hadde operert og det så positivt ut. Vi var så glade. Mamma var så glad. Hun ringte meg og spurte om jeg ikke ville komme til Bergen mens hun kom seg der.
Jeg ville selvfølgelig komme!
Så der satt morfar og jeg. Morfar pratet, jeg lyttet. Jeg ville bare komme frem til mamma så fort som mulig, så da morfar klarte å kjøre forbi avkjørselen til Haukeland sykehus holdt jeg på å hoppe ut av bilen i fart.

Da vi endelig kom frem var det så ubeskrivelig godt å se mamma. Ingen kan vel si at hun så helt bra ut, sannheten var at jeg aldri hadde sett mamma så sliten før. Allikevel smilte hun det gode og varme smilet sitt til oss da vi kom inn på rommet.

Det er mye jeg ikke husker fra denne turen. Livet mitt var som en ugjennomtrengelig boble på denne tiden. Det eneste som hadde noen som helt mening var mamma. At operasjonen så ut til å være vellykket var så ubeskrivelig godt. Det viktigste nå var å være der med mamma og hjelpe henne så godt vi kunne til hun kunne dra hjem til Stavanger igjen.

Den ene dagen hjalp jeg mamma  på badet. Hun hadde så mye smerter og kunne ikke bevege seg stort pågrunn av operasjonssåret.
Mamma og jeg, klemt inne på det lille badet hun hadde på rommet sitt.

Jeg lunket kluten i vann før jeg vasket føttene hennes, leggene hennes, ryggen, nakken. Jeg følte meg så klumsete, men samtidig var det jo mamma. Det var så godt å hjelpe henne med noe hun så gjerne skulle ønske hun egentlig ikke trengte hjelp til.

-Jaja Lorien, nå er det du som steller meg slik som jeg gjorde med deg da du var liten.
Mamma lo mens hun satt der så tynn og så sliten på krakken.  Jeg husker bare jeg tenkte hvor uendelig glad jeg var i mamma akkurat da. Og hvor glad jeg var for at jeg fikk være der med henne akkurat der og da.

En stund var vi i Stavanger igjen.  Mamma og jeg satt hjemme i stuen hennes mens alle andre var ute. Jeg kunne høre min datters lykkelige latter mens hun sprang til lekeplassen.

- Jeg var så redd Lorien. Så redd for at jeg ikke skulle få være med dere mer.
Tenk hvis jeg ikke skulle få vite hvordan det skal gå med deg videre i livet. Og søstrene dine. De er jo så små ennå, tanken på å ikke få være der mens de vokser opp var helt grusom.
Og det å tenke på at lille Frida kom til å glemme meg var helt forferdelig. Hun er jo så liten, hun hadde jo glemt meg.

Mamma satt å gråt mens hun pratet. Fortalte om alle planene hun fikk da hun fikk beskjed før operasjonen om at dette ikke gikk. Om at hun ville filme slik at vi kunne ha det etter at hun ikke var der. Og om bøkene hun hadde tenkt å skrive til oss, de hadde hun allerede kjøpt inn.

Jeg gråt og gråt, tenkte at det mamma hadde gått igjennom må være noe av det verste et menneske og ikke minst en mor kan oppleve. Samtidig satt vi begge og var så glade for at slik skulle det jo ikke bli allikevel.

Noen ord, noen samtaler og noen følelser brenner seg fast. Og de blir der, like sterke, like virkelige og alltid med meg.

Noen ganger tror jeg at jeg har kontroll over sorgen.
Jeg tror at jeg kan velge når jeg skal gråte og la meg selv være trist, og at jeg kan velge å ha det fint når jeg ikke orker å være trist lenger.

Jeg prøver bare å lure meg selv. Hvem har noen gang hatt kontroll over sorgen? Eller over følelsene sine? Jeg har aldri hørt om eller opplevd et vellykket tilfelle...

Det er rart hvor mye man kan prøve å lure seg selv til å tro på, selv om man, egentlig, innerst inne vet sannheten.

Min sannhet er at jeg har null kontroll over sorgen. Sorgen kan komme når som helst. Noen ganger kommer sorgen smygende over meg som en varm klem. Da tar jeg hjertelig i mot den og lar tårene trille som små fine perler. Det er den fine sorgen.
Den fine sorgen vil jeg helst ha alene eller sammen med andre som har akkurat den samme type sorg som jeg har der og da. Da kan vi sitte og kjenne på den varme fine sorgen og lage fine perler sammen.

Andre ganger kan sorgen komme luskende, som om den prøver å være den myke fine sorgen, men den er ikke det. Den er urettferdig og feig. Den kommer gjerne når jeg vil fortelle om mamma uten å gråte. Den feige sorgen jobber jeg hardt med å forme om til den fine sorgen. Egentlig tror jeg at den feige sorgen er den fine sorgen. Det er bare jeg som ikke vil godta den helt enda.

Den verste sorgen av alle er den som kommer helt plutselig. Den kommer aldri med noe forvarsel. Den kan kaste seg inn i magen min som en vond klump, eller inn i halsen min som en bit som har satt seg fast, eller den kan sette seg i øynene mine som et rusk. 
Denne sorgen vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre med enda. Jeg bare håper og tror at denne sorgen etterhvert mykner litt til.

All sorg skal få lov å komme frem. Uansett. Jeg vet det så godt, jeg må bare øve meg litt til.

Tel Aviv, Israel, August 2010

Varmen i Tel Aviv er vanskelig å beskrive. Det er ikke bare varmt, det er fuktig, klamt. Man får fysisk sjokk hver gang man går ut av døren. Du vet at det kommer til å være varmt, men kroppen blir aldri vandt til det sjokket. I hvert fall ikke en stakkars vestlending som er vant til slik stillestående varme. Jeg følte at jeg gispet litt etter luft hver eneste gang jeg gikk ut, som en bleik fisk som ble kastet brutalt på land.

Tiltross for slitet med varmen var dette noe jeg bevisst hadde valgt. Frida og meg. Til Israel fra august til desember. For meg var dette et veldig vanskelig valg, men samtidig et valg jeg var stolt over.
Frida skulle få bli kjent med Tel Aviv, med språket, kulturen og ikke minst den delen av meg som jeg alltid føler tilhører Tel Aviv.

Noen måneder skulle da gå greit uten mamma, venner og resten av familien?

Selvfølgelig savnet jeg nesten med en gang, til tross for at jeg var 22år hadde jeg jo nesten aldri vært borte fra mamma mer enn ca èn måned om gangen. Jeg var og hadde alltid vært en stor mammadalt, det var jeg jammen stolt av også! 

Dagene gikk med til å bade, sole oss, tusle rundt mens svetten rant. Frida elsket det og jeg synes tiden gikk akkurat passe langsomt.
 

September

Det ble mye kluss med de forbaskede telefonene og simkortene. Selvfølgelig var det noe som ikke fungerte slik det skulle. Da jeg endelig fikk simkortet til å fungere i en annen mobiltelefon ringte min stefar.

-       - Hei! Hvordan går det?

Jeg fikk beskjed om at mamma var lagt inn på sykehuset fordi hun sannsynligvis hadde gallestein, betennelse i galleblæren. Ikke husker jeg. Jeg husker bare at de sa at det ikke var noe farlig. Og at det sannsynligvis kom til å gå helt fint.

Etter vi hadde lagt på gråt jeg. Jeg gråt fordi det var en helt forferdelig følelse for meg at mamma skulle være på sykehuset hjemme i Stavanger uten at jeg kunne besøke henne mens hun var der. Jeg trøstet meg med min stefar sine ord, det var jo ikke noe farlig. Hjemlengselen kom økende på.

28.september

Min bursdag. Min første bursdag jeg kan huske uten mamma og familieselskap. Jeg er skikkelig gammeldags når det kommer til tradisjoner. Bursdagen min skal feires med kaker og familie!
Bursdagen min skal starte med at jeg blir vekket på sengen med sang, kake eller frokost og lys.

Denne morgenen visste jeg at dagen kom til å være uten hele familien, men fest skulle det være på kvelden og jeg hadde jo to tanter og en datter å feire dagen med så jeg beit det i meg. Det måtte da finnes grenser for hvor barnslig jeg skulle være. Så vi gikk ut og jeg koste meg så godt jeg kunne.

På ettermiddagen fikk jeg en melding på mobilen min.

"Gratulerer med dagen vennen min. Er så gla i deg."

Jeg hadde gledet meg sånn til å få snakke med mamma. Jeg hadde enda ikke fått snakket med henne etter at hun ble lagt inn på sykehuset. Da den meldingen tikket inn ble jeg så uendelig skuffet. En melding?
Dette var så fjernt fra mamma som det kunne bli. Hvorfor ringte hun ikke? Jeg fikk en uro og en følelse av at alt ikke var så bra som alle skulle ha det til. Dessverre skulle jeg snart få vite at jeg hadde helt rett.

Tel Aviv

I 1987 ble jeg født. Jeg ble født i Stavanger og her vokste jeg opp så og si alle barndomsårene mine. Det var da min tid med mamma startet.

28.09.1987

"Knøtten brukte fire og en halv time på å komme seg ut. 3349gram 48cm. Kl 09.05.
Pappa var i Frankrike så mormor var med. Var snill og rolig på sykehuset sov masse. Hun hadde masse svart hår. Pappaen sin munn og mine nesebor!"
(-Fra mamma sin bok om meg)

De første linjene mamma skrev om meg noen gang. 
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre mamma fortelle om hvor mye jeg skrek da jeg ble født. Eller hvor mange ganger mormor har sagt at jordmoren sa "Dette blir et fredens barn."

Jeg har alltid elsket å høre mamma fortelle om hvordan det var for å henne å få se meg for første gang. Mamma var bare 20år da jeg kom inn i livet hennes. Jeg har alltid visst at jeg ikke akkurat var en del av planene, men det har aldri betydd noe. For jeg har også alltid fått vite hvor ønsket jeg var fra første stund.

Da jeg var rundt 1år startet vårt liv for fullt sammen. Fra da av var det kun mamma og meg. Den dag i dag er jeg så takknemlig for alle de årene jeg fikk med mamma helt for meg selv. Vårt bånd er vanskelig å beskrive. Mamma var en del av meg, og jeg en del av henne på en helt spesiell måte.

Noen ville kanskje kalt meg bortskjemt, en typisk kommentar enebarn ofte får slengt rundt ørene sine. Hvis jeg var bortskjemt var det bortskjemt på kjærlighet.

11.06.88

"Lorien er litt av en mammadalt. Kommer krypene bort dit jeg sitter og reise seg opp. Vi kan ha det ganske morsomt om dagene. Hun ?borrer? fjeset sitt over alt i fjeset mitt og vil kose."



Mamma og meg. 

- Kan jeg få dette?
Jeg holder opp et skinnende eple mellom fingrene mine. Søstrene mine kaster et raskt blikk opp mot det jeg holder i hånden.

- Ja bare ta det.
De mumler omtrent i kor, før de fortsetter å rote i eskene som ligger rundt oss på stuegulvet.

Det er sommer, solen skinner ute, fuglene synger og eskene med julepynt står på stuegulvet i leiligheten. Jeg og de to søstrene mine sitter og sorterer julepynt. Vi graver oss ned i hver våre esker og finner kuler, glassfugler, glitterlenker, juletrelys og alle mulige små figurer som gir oss assosiasjoner til jul.

Så mens solen skinner og alle andre tenker på sommerferien sitter vi tre der. Tre jenter på 23, 12 og 10år. Vi får glitter på fingrene, på klærene og i fjesene våre.
Ingen av oss gleder oss til sommerferien. Eneste vi tenker på, er å bli ferdige med å sortere alle tingene til mamma, fordele og kaste. Ingen orker å dvele lenge ved de forskjellige tingene. Ingen orker å tenke på hvor de blir av hvis ikke vi tar det. Jeg orker det hvertfall ikke. Da hadde jeg bare endt opp med stua full av esker med ting jeg egentlig ikke har plass til.

Noen dager før dette merkelige scenarioet med sortering av  julepynt midt på en sommerdag mistet vi mamma. Hun fikk ta sitt siste pust oppe i sengen sin mens hun hadde to av de hun elsket mest rundt seg.
Hun etterlot seg alt. Ikke bare tingene, som hun hadde hele leiligheten full av, men oss. Hun etterlot seg oss. Meg, lillesøstrene mine, barnebarnet sitt, vennene sine og alle de andre i familien som elsket mamma så uendelig høyt.

Derfor satt vi nå her. Hennes tre døtre, med alle hennes ting igjen. Jeg har aldri følt meg mer knyttet til søstrene mine enn da, men samtidig aldri følt meg mer forlatt.