Verdens beste drøm

Jeg hadde en hel dag med mamma. Vi lo, pratet, tullet. Gjorde alt det vi alltid pleide å gjøre sammen. Vi sto på kjøkkenet i Jarleveien, jeg hakket grønnsaker og mamma stekte fisk i steikepannen. 

Radioen var på i bakgrunnen, men veldig lavt, mamma syntes alltid det ble så mye mas. Hun ville nok helst at jeg skulle skru den helt av. 

Vi pratet om den vonde tiden. Om da hun var syk og da vi alle trodde hun ikke skulle få være med oss lenger. Vi pratet om hvor godt det var at det ikke ble slik, og planla alt vi skulle gjøre sammen, for nå hadde vi jo plutselig uendelig med tid sammen. 

Jeg kjente på en voldsom kjærlighet og glede over å bare få lov til å gjøre helt hverdagslige ting med mamma igjen. Jeg skulle få flere kvelder i sofaen med henne og sjokoladen ppåbordet. Flere gåturer til byen sammen, etterfulgt av kafébesøk. Helst på Sting. Flere tidlige lørdager der jeg kom bort for å spise frokost med henne.

Følelsen av en takknemlighet så stor at den umulig kan  forklares skyldte over meg. Jeg holdt på å miste mammaen min, men nå skulle jeg få lov til å ha henne her allikevel. Og jeg skulle aldri, aldri glemme å være lykkelig for det hver eneste dag.

Takknemlighet og kjærlighet var de siste følelsene jeg kjente på. Helt til jeg våknet av at mobilen min ristet som besatt på siden av hodet mitt.

Og igjen måtte jeg bruke flere minutter på å forstå hva som var ekte og hva som var drøm. Og igjen måtte jeg våkne opp og forstå at det er ikke flere slike dager nå. Vi fikk ikke flere. Men kjærligheten og takknemligheten over de vi fikk er like sterk, alltid.

 



4år siden

Det er uvirkelig å tenke på at det har gått fire år. Fire år kan virke så lenge, men det kan også virke som det var nå nettopp.

Det føles som om det var nå nettopp mamma var her, men det føles uendelig lenge siden den siste tiden hun var syk. Den tiden var så vond og grusom at jeg nok automatisk prøver å skyve den vekk. Minnene er uklare, dagene sklir over i hverandre og jeg klarer ikke huske den tiden like klart som jeg klarer å huske andre minner fra mange år tilbake.

De fleste som ikke har opplevd å miste noen så nær vil nok tenke at etter fire år går det bedre. At sorgen ikke er like tung eller stor kanskje. Det er dessverre ikke sånn det fungerer. Sorgen er like stor, like vond og like tung. Eneste forskjellen er at den ikke er like uforutsigbar som før. Før var den mer intens og ble som kastet på meg, slik at det kunne føles som om den kastet meg i bakken.

Sorgen nå, den er der hele tiden, jeg føler egentlig at sorgen og savnet etter mamma har blitt en del av meg. Både på godt og vondt. Den har gjort meg mer sårbar, men også mer takknemlig. Den har gjort meg mer redd for å miste noen andre, men samtidig mer glad for de jeg har, for de fine stundene jeg har som jeg kanskje ikke satte pris på før.
Jeg tar meg ofte i å prate om hvor godt våren lukter, hvor fint fuglene synger, små ting som jeg før kun registrerte, men ikke tenkte mer over før.

Når det nærmer seg årsdagen for da mamma døde tenker jeg ofte på et av de vondeneste minnene jeg har. Det var en dag jeg var hos mamma når hun ikke hadde lenge igjen. Jeg tror kanskje jeg ikke hadde vært der på et par dager. Jeg gikk opp på soverommet hennes og det var som om så enormt mye mer av henne hadde forsvunnet på de få dagene. Hun var der, hun var våken, men hun var allikevel ikke der. 

Vi satte henne opp i sengen og da kikket hun på meg. Men blikket gikk tvers igjennom, det var som om hun ikke var der lenger, som om hun ikke kunne se meg. Som om hele mamma var borte. Da klarte jeg ikke å holde tårene tilbake, for det var så tydelig at snart var alt borte. Vi stelte henne og jeg smurte henne med hudkrem som luktet godt før vi la henne ned igjen og hun sovnet.

Å enda ha mamma der, men å ikke kunne snakke eller kommunisere med henne var så ubeskrivelig vondt. Og jeg kommer aldri til å glemme den dagen. Selv om man vet at en person skal forsvinne, så er det umulig for oss å begripe og å forstå hvordan det skjer og hva som egentlig skjer.

Det er av og til lettere å tenke på mamma uten å bli lei seg nå, men fremdeles er de gode minnene også triste, fordi jeg alltid savner så enormt når jeg tenker på de. Og fremdeles kan sorgen komme uforberedt. Jeg kan våkne etter å ha drømt om henne, med puten våt av tårer etter å ha grått i søvne. Jeg kan få panikk av tanken på å aldri se henne igjen, og bli super stressa når jeg ikke klarer å høre for meg hvordan stemmen hennes var. Det skremmer meg at hun er borte for alltid. 

Jeg håper at  jeg det neste året som kommer, klarer å nyte minnene mer, for de minnene er noe av det beste jeg har. Og jeg kommer aldri til å glemme hvor fantastisk heldig jeg har vært, som har vokst opp med akkurat min mamma. 










19.06.2014

Utrolig lenge siden jeg har skrevet noe her. Faktisk ett helt år siden. Mye fordi det er vanskelig å sette ord på følelsene og mye fordi det er så utrolig tungt og sårt å skrive om. Som regel sitter jeg her i en dam av mine egne tårer etter en ny post.

Idag er det 3år siden mamma døde. Jeg regnet med at jeg kanskje ikke ville få noen særlig reaksjon på denne dagen, men der tok jeg feil. Tiden leger alle sår sies det, jeg har enda ikke merket så mye til det.
Jeg føler at tiden gjør det verre på et vis. Jo lenger tid det går, jo mer tydelig er det at mamma ikke er her lenger. Sorgen har forandret seg, den kommer ikke som et sjokk på meg lenger, men den er ikke mindre. Den er der hver eneste dag, noen ganger mer tydelig enn andre.

Det er sannsynligvis ikke så bra, men som regel skyver jeg sorgen unna. Jeg orker ikke å tenke på hva det betyr at mamma er borte. Orker ikke å forstå at hun aldri skal være her igjen. Det gjør bare altfor vondt. De gangene jeg lar meg selv tenke på hva det betyr får jeg nesten en følelse av panikk. Det er fremdeles helt uforståelig.


Nå høres jeg ut som jeg går rundt og er trist hele tiden, det er jeg selvfølgelig ikke. Jeg setter pris på de små tingene mye mer nå enn før, de betyr så mye de og. Jeg er også så uendelig takknemlig og gla for den fine familien min og de herlige vennene mine. Når jeg føler meg alene er de der, enten jeg vil gråte eller le. 
Tusen tusen takk for alle fine ord, det betyr så utrolig mye.

 

.








 


Vår

Om seks dager er det 2år siden mamma døde.
Jeg merket at det nærmet seg allerede i mai. Jeg har lengtet etter våren hele høsten og vinteren. Da våren endelig kom, tok den med seg sorgen igjen. Sorgen er alltid med meg, en del av meg har på en måte forsvunnet med mamma. Den dagen hun ikke fantes her på denne jord lenger forandret alt seg. Min sorg kan komme mildt, liste seg rolig frem, den kan kaste seg over meg og den kan legge seg som en skygge over meg. Denne tiden på året føles som en tung skygge.

Å se grønne knopper og se markblomstene titte frem er ikke like godt og fint som det var før. Mamma elsket våren og sommeren. Mens hun enda var syk håpet hun at hun fikk leve lenge nok til å få oppleve våren og sommeren igjen. Det fikk hun, på et vis.  Jeg prøver å snu det positivt, glede meg over våren, duftene, fargene og solen slik som mamma gjorde. Det er ikke alltid like lett.

Det er rart å tenke på at jeg snart har vært uten mamma i 2år. Rart hvordan en person som alltid har vært der, som har skapt meg og gjort meg til den jeg er, plutselig ikke finnes lenger. Hvordan kan noe plutselig bare fordufte fra denne jord? Det er utrolig vanskelig å forstå at det alltid skal være sånn. Det har vært sånn i år nå, og det skal være slik resten av mitt liv.
Jeg vet akkurat hvordan mamma ser ut, hvordan hun lukter og hvordan det føles å få en klem fra henne. Men hvordan kan jeg egentlig vite akkurat hvordan hun er, når hun ikke finnes lenger?

Det er ikke lett å leve med en slik sorg, for den går aldri over. Den er alltid tilstede, sammen med savnet.  




Dagen min startet med tårer

Dagen min startet med tårer.
Jeg hadde igjen en drøm om mamma. Det var som om hun var hos oss igjen. Som om hun aldri hadde vært borte en eneste dag. Det var som om jeg enda kunne kjenne den trygge og gode lukten hennes da jeg våknet. Som om hun nettopp hadde gitt meg en klem, og kinnet mitt enda kunne følte hennes kinn mot mitt.

Å bli røsket ut av en så fantastisk drøm er som å bli kastet inn i et våkent mareritt. Det finnes ikke ord for å beskrive hvor grusomt det er å våkne og å innse at mitt aller verste mareritt faktisk er virkelighet. Hun er ikke her lenger og uansett hvor sterkt jeg måtte ønske det så kommer hun aldri til å være her igjen.

Det er så uendelig vondt å vite at jeg aldri kommer til å få se henne igjen. Noen ganger er det som om jeg ikke får puste. Det er så vondt og savnet er så uendelig. Jeg vet så altfor godt at hun er borte, men det er ikke alltid jeg forstår. Og de dagene da jeg virkelig forstår, er bare som et uendelig svart hull som jeg føler at jeg aldri skal komme meg opp av. Følelsen av panikk brer seg ut og følelsen av hjelpesløshet lammer meg helt. 

Jeg kom meg ut av sengen i dag, takket være en stor klem og noen trøstende ord. Bare så jeg ikke følte meg helt alene lenger. Men savnet og panikken går ikke bort, det ligger der hele tiden.. Panikken kommer heldigvis ikke så ofte lenger, men savnet det ligger der hver eneste dag. Jeg er bare så takknemlig for at jeg hadde verdens fineste mamma den stunden vi fikk ha henne her. Det får være den lille trøsten når savnet kjennes for stort til å håndtere..





 

To bursdager

"Kan ikkje du få ut hu lille jentå te i mårå?"
Mamma smilte lurt til meg og strøk meg på magen. Hun hadde bursdag dagen etter og håpet at hennes aller første barnebarn skulle bli hennes bursdagsgave.
"Neeei, det e jo ikkje noe kjekt hvis dåkkår får bursdag på samme dag!" Svarte jeg da. 

6.november.2005 feiret vi mamma sin dag og dagen etter fikk hun sin bursdagsgave. 7.november.2005 ble Frida født, og mamma fikk sitt aller første barnebarn. 



I dag skulle vi ha feiret deg mamma. Jeg ser for meg deg i huset i Jarleveien, slik det alltid var før.
Du skulle ha bakt den gode sjokoladekaken alle elsket. Alle ville ha gitt deg skryt for hvor god den var, slik vi alltid gjorde. Hele familien skulle ha kost seg, smilt, ledd, tullet og hatt det morsomt med den tragisk dårlige  og internehumoren.
Hedda og Emma ville ha laget kort til deg, eller kanskje de er så store nå at de ville ha kjøpt kort til deg i år.
Jeg ville ha gitt deg verdens beste klem og sagt "Gratulerer med dagen mamma."
Jeg ville ha kjøpt et kort og skrevet inni det hvor mye du betyr for meg, hvor mye jeg setter pris på all hjelpen du gir meg og hvor uendelig gla jeg er i deg.

Det var det jeg ville ha gjort. Det jeg skulle ønske jeg kunne gjøre, hver eneste 6.november i mange mange år til.

Men jeg får ikke gjør det lenger. Jeg skal gjøre noe annet. Jeg skal kjøpe blomster og lys. Så skal vi, Frida og jeg, tenne ekstra lys på graven din i kveld og vi skal sette fine blomster på siden av steinen der ditt navn nå står. Og vi skal prate om deg, slik vi ofte gjør. Slik vi gjør nesten hver eneste dag.

I morgen skal vi feire Frida. Og jeg skulle ønske du visste at hun sa  "Eg ska feira med mormor i hjerta mitt." 

 





 

Reisen hjem

For å lese starten på dette innlegget så ligger det her http://odonata.blogg.no/1329090232_telefonen.html

Å være i Israel mens mamma var hjemme på sykehuset var utrolig vanskelig. Israel føles alltid som en annen verden, hvertfall føltes det som om jeg var så langt borte fra mamma som jeg kunne komme. Jeg gikk bare å ventet på telefoner fra min stefar eller fra mamma selv. Jeg gikk rundt i min egen verden, mens jeg prøvde å fungere normalt for Frida sin del. Det var en umulig oppgave.

Da telefonen ringte og det var min stefar sin stemme i andre enden stoppet alt opp. Det er så utrolig vanskelig å huske ord og samtaler fra denne tiden. Å gjengi ordene eksakt slik de ble sagt har heller ingen hensikt... Det var også så lite jeg fikk, vite fordi mamma ville at jeg skulle få lov å kose meg videre i Israel uten å bekymre meg, så alt gikk gjennom en sensur før det kom frem til meg. Denne gangen var det ingen sensur. Mamma hadde kreft. Og sannsynligvis var det ingenting de kunne gjøre.

Det føltes som et svart hull vokste i magen min. Jeg ble iskald og kroppen min sluttet å puste normalt. Jeg begynte å hikste desperat for å få luft nok til å klare å si noe. Hva som helst. Jeg klarte ikke å få frem et ord. Følelsen av panikk tok helt over. Hva skal man si når man får høre det verste man kan tenke seg? Hva skal man føle? Det er umulig å vite, det er umulig å forklare og helt umulig å kontrollere. Jeg har aldri følt meg så liten og så hjelpesløs før. Eller så alene. Fine mammaen min, skulle hun ikke være med meg for alltid?

Etter noen dager fikk jeg beskjed om at jeg burde komme hjem. Jeg bestilte billetter hjem til meg og Frida og flyet gikk samme natten. Min tante Rachel og min venninne Sol holdt meg med selskap de timene jeg måtte vente til flyet gikk. Snakk om å føle at man sitter på en berg og dalbane. Jeg gikk fra å le hysterisk til å gråte som jeg aldri har grått før. Og hele tiden var de to med meg. Og lo eller gråt med meg. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort om jeg var alene de timene. Jeg var et vrak og jeg hadde ingen kontroll over noe som helst.

Flyturen hjem med Frida husker jeg ingenting av. Absolutt ingenting. Men jeg husker mamma. Da vi kom inn døren og mamma kom mot oss. Hun så ikke ut som den mamma jeg reiste fra, hun så sliten ut, med slanger her og der, til og med i fjeset. Jeg ga henne en klem, forsiktig fordi jeg var redd hun skulle få vondt. Hun så ikke lik ut, men hun var mamma. Akkurat den samme mamma som jeg reiste fra og akkurat den samme mamma som jeg hadde savnet hver dag siden jeg dro. Der og da skulle jeg ønske at jeg aldri hadde reist.

Hadde vi visst hva som skulle skje i fremtiden hadde nok ingen av oss levd livene våre akkurat slik som vi gjør nå. Noen ganger skulle jeg ønske jeg visste hva fremtiden kom til å gi meg, men jeg tror det beste er at vi ikke vet. Rettere sagt, jeg vet at jeg er glad jeg ikke visste.. Og ikke minst er jeg glad for at mamma slapp å vite. Hadde vi klart oss hvis vi visste? Sannsynligvis. Men det hadde vært så mye vanskeligere. Kanskje hadde vi alle en anelse, eller en frykt for hva som kunne skje, men det er utrolig hva håp kan gjøre med oss, når det er det eneste man har.

Stikkord:

Tom for ord

Jeg har ikke klart å skrive noe på en stund nå, og er fremdeles ikke helt klar. Derfor legger jeg heller ut denne "videoen" med bilder av mamma som jeg laget den bursdagen hun skulle hatt.

 

19.juni.2011

19.juni.2011. Denne datoen har jeg gruet meg til lenge. 
Dette er datoen jeg mistet mamma.Søstrene mine mistet mamma. For datteren min er det den datoen hun mistet sin mormor, sin mamma nummer 2. Min stefar mistet moren til sine barn, tantene mine mistet sin søster, søskenbarnene mine mistet sin tante og mormor og morfar mistet sin mellomste datter.

Denne datoen var det mange som mistet en de var glad i. Mamma sine venner, mamma sin familie. Vi mistet alle Siv denne dagen. Egentlig hadde hun forsvunnet litt og litt, men hun var hvertfall der enda. Vi kunne fremdeles se henne, ta på henne og klemme henne. Men etter 19.juni i fjor var hun ikke her lenger.

At det har gått ett helt år allerede er veldig rart. Før føltes ett år lenge. Dette året føles det ikke slik. Det er ubeskrivelig å forstå at det er ett helt år siden jeg så henne. Samtidig føles det som om det har gått et helt liv. Alt er forandret, alt er annerledes. Samtidig er så mye likt. Det er bare det at alt som har fortsatt som om ingenting har skjedd er ulikt nå. Ingenting føles likt uten henne her. 

Den dagen mamma døde var som i en annen verden. Det er ingen tvil om at man er til stede, for smerten er så intens at det er umulig å ignorere. Samtidig er det så ubegripelig og så uforståelig, det er så mye på en gang at man vet ikke helt hvor man er, hva man skal si. Det er ikke noe jeg tenkte over der og da, men å tenke tilbake på den dagen nå er spesielt. Jeg kan ikke huske alt som skjedde den dagen, mye har bare forduftet. Noen ganger er det kanskje begrenset hvor mye som kan få plass i oss. Hvor mange følelser og minner man romme på en gang. 

Noe av det jeg husker best er mamma. Hvordan hun så ut. Så fredelig. Det var grusomt å se henne slik, samtidig som jeg følte jeg kunne puste ut fordi hun endelig fikk slippe. Det er bare så jævlig bittert å være takknemlig for at hun skulle få lov å slippe noe hun aldri skulle måtte ha opplevd i det hele tatt.

Det jeg også husker er Liv Eline, Linn-Mari og Jeanette. For meg var de min livbøye den dagen. De kom til mamma sitt hus, hilste på alle oss som var der. Etterpå kjørte de meg bort. Vi lo sammen, vi gråt sammen og vi pratet sammen. De fikk meg til å føle meg så hel som jeg kunne føle meg den dagen. Man kan aldri vite sikkert hvordan mennesker rundt oss reagerer i slike situasjoner, men den dagen var det som om de forsto bedre enn meg selv hva det var jeg trengte. 

Jeg har komt meg gjennom dette året. Dag for dag. Frida begynte i første klasse, den dagen skulle jeg så inderlig ønske mamma var der. Da stilte min fantastiske tante opp og var med oss.
Jeg fikk meg kjæreste det året, han fikk mamma hilst på. Men hun var ikke der da det ikke fungerte, da jeg skulle ønske jeg kunne ringe til henne å få hjelp.
Hun var ikke der da jeg reiste på ferie, og det føles like rart hver gang. Jeg har så mange jeg kan ringe, men det er alltid mamma jeg har ringt til. Det er alltid henne jeg vil treffe når jeg kommer hjem. Nå har jeg gått gjennom mange slike opplevelser der det føles veldig tomt fordi jeg ikke kan dele det med henne. Allikevel har jeg klart det. 

Det betyr ikke at året har gått som jeg trodde. Jeg har hatt mange planer jeg har måttet innse at jeg ikke får til. Ikke enda. Ting går lmer tregt enn før. Noen dager er jeg meg selv. Noen dager orker jeg ingenting. Det viktigste jeg har lært er at jeg må bare godta at det er slik jeg takler dette. Jeg kan ikke bli skuffet over at alle målene ikke blir innfridd, så lenge jeg ikke gir opp.
Det verste dette året har vært og er ensomheten. Det er ensomt å savne noen så enormt mye. Noen dager kan jeg føle meg helt alene, noen dager hjelper det ikke å dele sorgen uansett. For den er bare min. De dagene er de verste. Da er tomrommet så tydelig at jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Selv om jeg har både familie og venner som jeg vet jeg kan ringe når som helst så går ikke det tomrommet vekk. Den jeg vil snakke med er jo ikke her. Allikevel, alle disse fantastiske vennene og den fantastiske familien er de som har gjort at jeg har klart dette året. Dag for dag.

Mamma. Det går ikke en eneste dag uten at du savnes. Og du er hele tiden i tankene mine. Det er du som gjorde meg så sterk at jeg har klart dette på et eller annet vis. Jeg skulle ønske jeg slapp dette, for det er så urettferdig at vi skal gå å savne deg hele livet vårt. Du skulle jo vært her med oss. Det eneste vi nå kan gjøre er å tenke på deg, huske deg, gråte over deg, fortelle morsomme historier om deg og fortsette å huske hvor fantastisk du var. Jeg føler meg heldig og stolt over å ha hatt deg som mamma i de årene jeg fikk ha deg her. Fordi du ga meg så mye, føler jeg at jeg bærer en stor del av deg i meg videre. Og den delen skal jeg alltid ha med meg. 
Elsker deg og savner deg av hele mitt hjerte, verdens beste mamma.


 

Det fineste

For noen dager siden fant jeg frem et av de fineste bildene jeg har.




 Året er 1988 og her bor vi fremdeles i det store huset på Våland. Mamma snakket alltid om hvor fantastisk den hagen var. Jeg tenker på det hver eneste gang jeg går fordi det huset. Tenker på at der bodde mamma og pappa, fremdeles som kjærester. Og lille meg.
Mamma var bare 20år da dette ble tatt. Og helt nydelig.

Selv om det begynner å bli noen år siden jeg var så liten og myk som jeg var på dette bildet, forble mamma den samme som på dette bildet. Det varme smilet som lyser kjærlighet lang vei, det er et smil jeg aldri kommer til å glemme. Det smilet slapp aldri taket. Til og med ikke da mamma var syk, heller ikke da hun var så sliten at hun ikke orket å prate. De eneste dagene jeg ikke fikk se det smilet var de aller siste dagene hennes.

Allikevel er det alltid slik jeg ser mamma. Det er slik jeg kommer til å huske henne. Jeg kan også huske de sinte trekkene hun kunne få når vi kranglet, furene mellom brynene når hun pratet alvorlig til meg. Men om jeg nå lukker øynene dukker alltid mamma opp med dette varme smilet. Noen ganger er det som om hun smiler et lurt smil, det som hadde en latter bak seg. Noen ganger ser jeg det smilet som jeg tror hun bare sendte til oss. Det smilet en mor sender til dem hun elsker over alt. Det smilet jeg vet at jeg sender til min datter, når jeg kjenner at jeg blir varm i hele meg når jeg tenker på hvor glad jeg er i den fantastiske skapningen jeg har vært så heldig å få bli mamma til. Hun dukker alltid opp der i tankene mine, med smilet.

Min datter sier alltid "Mormor er i hjertene våre." Og det er hun, hver dag og hver natt. Og det kommer hun alltid til å være. Og jeg er sikker på at jeg hver eneste dag for resten av mitt liv kommer til å ha mamma sitt nydelige smil med meg. Noen ganger er det vondt, noen ganger er det en trøst og noen ganger er det bare godt å alltid få lov til å huske mamma slik. For da er hun jo på et vis alltid med meg.

Stikkord:

Hva nå?

Det nærmer seg juni med stormskritt. Det betyr at det snart har gått 1år siden mamma døde. Jeg har faktisk snart vært et helt år uten mamma. Før savnet jeg henne dersom jeg ikke hadde sett henne på en uke... Nå har jeg ikke hatt noe valg, jeg har måttet ta dag for dag, uke for uke og plutselig er det snart år. 
Jeg vet ikke om jeg skal si at det føles som om det skjedde nå nettopp eller om det føles som det har gått et helt liv. For det føles som begge deler kunne ha vært tilfelle. Og jeg skal være helt ærlig, det har vært jævlig. Og det er jævlig.
Noen ganger har jeg lurt på om alt hadde vært enklere dersom vi aldri hadde hatt det nære forholdet vi hadde, men jeg tar meg fort i det. Jeg ville aldri byttet bort noen av øyeblikkene mine med mamma. Og jeg er så uendelig takknemlig for det forholdet vi hadde. Det er bare så vanskelig å fylle det enorme hullet som nå er igjen...

Alle store hendelser i mitt liv og i Frida sitt liv er nå veldig vanskelige å håndtere. Fantastiske øyeblikk som jeg ville delt med mamma. Jeg står ofte å tenker "Hvem skal jeg ringe nå? Hvem skal jeg ta med? Hvem skal jeg prate med dette om?"
Jeg kan til og med ha mareritt om at mamma er borte, våkne og tenke at jeg skal ringe henne. Helt til jeg innser at marerittet er virkelighet.
Det er utrolig vondt og enormt sårt. Jeg sender mine venner og min familie en uendelig stor takk for at dere alltid hører på meg, trøster meg, får meg til å le eller til og med stiller opp på skolen for Frida. Det betyr absolutt alt. Jeg har mistet den personen som hadde hovedrollen i vårt liv, men heldigvis står dere der for å hjelpe meg å fylle tomrommet. Tusen tusen takk.

Å miste en av de personene jeg elsket mest har fått meg til å se og forstå ting på nye måter. Jeg vet det var så mye mamma ville gjøre og som hun skulle ønske hun hadde gjort mer av mens hun enda var her. Derfor prøver jeg nå så godt jeg kan å leve slik som jeg vil og ikke slik alle andre mener jeg bør. Det betyr ikke at jeg plutselig skal leve livet som om jeg ikke har noen morgendag, men jeg vil ha det gøy, fantastisk. Jeg vil ikke bare ha det helt greit. Jeg vil være litt ufornuftig, ta sjanser og rett og slett bare gjøre ting som føles rett for meg.  Jeg skal nyte øyeblikkene, slik som mamma sa vi måtte gjøre etter at hun ikke var her mer. 

 

 

Den siste klemmen

Sommeren var spesiell dette året. Alle visste det. Men hva gjør man? Man prøver å leve så godt man kan, selv om man går rundt i en slags nummen dvale konstant.

Denne kvelden skulle det være bursdagsfeiring. 24årsdagen til min gode venninne skulle feires med god mat, masse drikke og masse godt humør. Jeg kjente det skulle bli kjekt å bare late som, for en liten stund, at alt var fint og helt normalt. Det kom ikke til å bli en enkel sak, å ikke tenke på mamma som lå hjemme i sengen sin. Jeg tenkte en del på at jeg burde ha besøkt henne den dagen, jeg husker ikke hvorfor det ikke ble noe av, men nå sto jeg altså der på badet og prøvde fem forskjellige kjoler. Jeg vet at man ikke skal ha skyldsfølelse for noe man ikke kan forandre. Men tro meg, av hele mitt hjerte, skulle jeg ønske jeg hadde besøkt mamma den dagen.

Ingen kjoler passet. Ingenting passet. Jeg følte meg som et dass og til slutt bare ga jeg en lang marsj i alt. Jeg tok på meg smilet og latet som jeg var klar for fest.

Og fest ble det. Det ble dansing, det ble karaoke, det ble litt av alt. Og etter mange gode timer gikk jeg glad og sliten hjem med kjæresten min.

Da jeg skulle legge meg sjekket jeg mobilen. 1 ubesvart anrop. Det var fra tanten min. Hele kroppen min ble iskald og hendene mine skalv mens jeg ringte opp igjen. Jeg visste så godt hvorfor hun hadde ringt. Jeg hadde lyst å bare skru av mobilen, lukke øynene og leve i en verden der ingenting galt kan skje.

Samtalen har slettet seg fra hukommelsen min. Ord som ble sagt er borte. Budskapet, det forsvinner aldri.

Jeg sovnet etterpå. Det var som om kroppen skrudde seg av. Jeg forstår fremdeles ikke hvordan jeg sovnet, jeg bare husker at jeg noen timer etterpå satt i sofaen til kjæresten min. Hele kroppen min gjorde vondt, jeg skalv og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Kroppen min vandret hvilesløst rundt i den lille kjellerleiligheten og det føltes som om  kroppen min bare var et rastløst skall som ikke visste hvor og hva den skulle.

Etter en uendelig lang ventetid kom tanten min og kjørte meg til Frida som hadde sovet hos min andre tante. Datteren min kom i mot meg.
- Frida vennen min... Mormor lever ikke lenger...

Hun så på oss og sa at det visste hun. For mormor hadde komt til henne i drømmen den natten.

Da vi kom opp til mamma sitt hus møtte jeg morfar på vei ned fra rommet hennes.
- Hun er så nydelig Lorien. 

Jeg kom inn på mamma sitt rom. Rommet der jeg hadde ligget ved siden av henne flere ganger de siste månedene. Lest, sovet litt, pratet litt, ledd litt og på slutten grått.. Masse.
 

Der lå hun. Mammaen min. Hun lå der under et hvitt teppe, med en nydelig hvit kjole med perler sydd på. Hendene hennes lå helt stille over magen hennes og hun så, for første gang på lenge, ut som om hun ikke hadde vondt lenger.
Jeg strøk forsiktig over armen hennes. Iskald. Strøk henne over kinnet. Like kaldt. Så bøyde jeg meg over henne og ga henne en siste klem. Jeg håper jeg aldri får oppleve den kulden på den måten igjen.

Mamma var ikke her lenger. Å stå å se på mamma på den måten og vite at dette skulle være det siste jeg noen sinne i hele mitt liv skulle få se av henne fylte meg med en sorg så enorm at ord aldri kan på noen måte kan klare å forklare det. Savnet av mamma og sorgen over å aldri kunne få henne tilbake var så uendelig. Hun lå jo der, men hun var ikke der lenger.

Jeg kom aldri til å se henne smile til meg mer, aldri høre henne snakke eller le til meg. Og jeg kom aldri mer til å kunne få en eneste varm klem av mamma igjen. 

Stikkord:

Noe glemmer man aldri

 

 

Morfar og jeg suste i den store røde kassebilen hans på vei til Bergen. Mamma hadde operert og det så positivt ut. Vi var så glade. Mamma var så glad. Hun ringte meg og spurte om jeg ikke ville komme til Bergen mens hun kom seg der.
Jeg ville selvfølgelig komme!
Så der satt morfar og jeg. Morfar pratet, jeg lyttet. Jeg ville bare komme frem til mamma så fort som mulig, så da morfar klarte å kjøre forbi avkjørselen til Haukeland sykehus holdt jeg på å hoppe ut av bilen i fart.

Da vi endelig kom frem var det så ubeskrivelig godt å se mamma. Ingen kan vel si at hun så helt bra ut, sannheten var at jeg aldri hadde sett mamma så sliten før. Allikevel smilte hun det gode og varme smilet sitt til oss da vi kom inn på rommet.

Det er mye jeg ikke husker fra denne turen. Livet mitt var som en ugjennomtrengelig boble på denne tiden. Det eneste som hadde noen som helt mening var mamma. At operasjonen så ut til å være vellykket var så ubeskrivelig godt. Det viktigste nå var å være der med mamma og hjelpe henne så godt vi kunne til hun kunne dra hjem til Stavanger igjen.

Den ene dagen hjalp jeg mamma  på badet. Hun hadde så mye smerter og kunne ikke bevege seg stort pågrunn av operasjonssåret.
Mamma og jeg, klemt inne på det lille badet hun hadde på rommet sitt.

Jeg lunket kluten i vann før jeg vasket føttene hennes, leggene hennes, ryggen, nakken. Jeg følte meg så klumsete, men samtidig var det jo mamma. Det var så godt å hjelpe henne med noe hun så gjerne skulle ønske hun egentlig ikke trengte hjelp til.

-Jaja Lorien, nå er det du som steller meg slik som jeg gjorde med deg da du var liten.
Mamma lo mens hun satt der så tynn og så sliten på krakken.  Jeg husker bare jeg tenkte hvor uendelig glad jeg var i mamma akkurat da. Og hvor glad jeg var for at jeg fikk være der med henne akkurat der og da.

 

En stund var vi i Stavanger igjen.  Mamma og jeg satt hjemme i stuen hennes mens alle andre var ute. Jeg kunne høre min datters lykkelige latter mens hun sprang til lekeplassen.

- Jeg var så redd Lorien. Så redd for at jeg ikke skulle få være med dere mer.
Tenk hvis jeg ikke skulle få vite hvordan det skal gå med deg videre i livet. Og søstrene dine. De er jo så små ennå, tanken på å ikke få være der mens de vokser opp var helt grusom.
Og det å tenke på at lille Frida kom til å glemme meg var helt forferdelig. Hun er jo så liten, hun hadde jo glemt meg.

Mamma satt å gråt mens hun pratet. Fortalte om alle planene hun fikk da hun fikk beskjed før operasjonen om at dette ikke gikk. Om at hun ville filme slik at vi kunne ha det etter at hun ikke var der. Og om bøkene hun hadde tenkt å skrive til oss, de hadde hun allerede kjøpt inn.

Jeg gråt og gråt, tenkte at det mamma hadde gått igjennom må være noe av det verste et menneske og ikke minst en mor kan oppleve. Samtidig satt vi begge og var så glade for at slik skulle det jo ikke bli allikevel.

Noen ord, noen samtaler og noen følelser brenner seg fast. Og de blir der, like sterke, like virkelige og alltid med meg.










 

Stikkord:

Sorg

Noen ganger tror jeg at jeg har kontroll over sorgen.
Jeg tror at jeg kan velge når jeg skal gråte og la meg selv være trist, og at jeg kan velge å ha det fint når jeg ikke orker å være trist lenger.

Jeg prøver bare å lure meg selv. Hvem har noen gang hatt kontroll over sorgen? Eller over følelsene sine? Jeg har aldri hørt om eller opplevd et vellykket tilfelle...

Det er rart hvor mye man kan prøve å lure seg selv til å tro på, selv om man, egentlig, innerst inne vet sannheten.

Min sannhet er at jeg har null kontroll over sorgen. Sorgen kan komme når som helst. Noen ganger kommer sorgen smygende over meg som en varm klem. Da tar jeg hjertelig i mot den og lar tårene trille som små fine perler. Det er den fine sorgen.
Den fine sorgen vil jeg helst ha alene eller sammen med andre som har akkurat den samme type sorg som jeg har der og da. Da kan vi sitte og kjenne på den varme fine sorgen og lage fine perler sammen.

Andre ganger kan sorgen komme luskende, som om den prøver å være den myke fine sorgen, men den er ikke det. Den er urettferdig og feig. Den kommer gjerne når jeg vil fortelle om mamma uten å gråte. Den feige sorgen jobber jeg hardt med å forme om til den fine sorgen. Egentlig tror jeg at den feige sorgen er den fine sorgen. Det er bare jeg som ikke vil godta den helt enda.

Den verste sorgen av alle er den som kommer helt plutselig. Den kommer aldri med noe forvarsel. Den kan kaste seg inn i magen min som en vond klump, eller inn i halsen min som en bit som har satt seg fast, eller den kan sette seg i øynene mine som et rusk. 
Denne sorgen vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre med enda. Jeg bare håper og tror at denne sorgen etterhvert mykner litt til.

All sorg skal få lov å komme frem. Uansett. Jeg vet det så godt, jeg må bare øve meg litt til.




Stikkord:

Uro

Tel Aviv, Israel, August 2010

Varmen i Tel Aviv er vanskelig å beskrive. Det er ikke bare varmt, det er fuktig, klamt. Man får fysisk sjokk hver gang man går ut av døren. Du vet at det kommer til å være varmt, men kroppen blir aldri vandt til det sjokket. I hvert fall ikke en stakkars vestlending som er vant til slik stillestående varme. Jeg følte at jeg gispet litt etter luft hver eneste gang jeg gikk ut, som en bleik fisk som ble kastet brutalt på land.

Tiltross for slitet med varmen var dette noe jeg bevisst hadde valgt. Frida og meg. Til Israel fra august til desember. For meg var dette et veldig vanskelig valg, men samtidig et valg jeg var stolt over.
Frida skulle få bli kjent med Tel Aviv, med språket, kulturen og ikke minst den delen av meg som jeg alltid føler tilhører Tel Aviv.

Noen måneder skulle da gå greit uten mamma, venner og resten av familien?

Selvfølgelig savnet jeg nesten med en gang, til tross for at jeg var 22år hadde jeg jo nesten aldri vært borte fra mamma mer enn ca èn måned om gangen. Jeg var og hadde alltid vært en stor mammadalt, det var jeg jammen stolt av også! 

Dagene gikk med til å bade, sole oss, tusle rundt mens svetten rant. Frida elsket det og jeg synes tiden gikk akkurat passe langsomt.
 

September

Det ble mye kluss med de forbaskede telefonene og simkortene. Selvfølgelig var det noe som ikke fungerte slik det skulle. Da jeg endelig fikk simkortet til å fungere i en annen mobiltelefon ringte min stefar.

-       - Hei! Hvordan går det?

Jeg fikk beskjed om at mamma var lagt inn på sykehuset fordi hun sannsynligvis hadde gallestein, betennelse i galleblæren. Ikke husker jeg. Jeg husker bare at de sa at det ikke var noe farlig. Og at det sannsynligvis kom til å gå helt fint.

Etter vi hadde lagt på gråt jeg. Jeg gråt fordi det var en helt forferdelig følelse for meg at mamma skulle være på sykehuset hjemme i Stavanger uten at jeg kunne besøke henne mens hun var der. Jeg trøstet meg med min stefar sine ord, det var jo ikke noe farlig. Hjemlengselen kom økende på.




28.september

Min bursdag. Min første bursdag jeg kan huske uten mamma og familieselskap. Jeg er skikkelig gammeldags når det kommer til tradisjoner. Bursdagen min skal feires med kaker og familie!
Bursdagen min skal starte med at jeg blir vekket på sengen med sang, kake eller frokost og lys.

Denne morgenen visste jeg at dagen kom til å være uten hele familien, men fest skulle det være på kvelden og jeg hadde jo to tanter og en datter å feire dagen med så jeg beit det i meg. Det måtte da finnes grenser for hvor barnslig jeg skulle være. Så vi gikk ut og jeg koste meg så godt jeg kunne.

På ettermiddagen fikk jeg en melding på mobilen min.

"Gratulerer med dagen vennen min. Er så gla i deg."

Jeg hadde gledet meg sånn til å få snakke med mamma. Jeg hadde enda ikke fått snakket med henne etter at hun ble lagt inn på sykehuset. Da den meldingen tikket inn ble jeg så uendelig skuffet. En melding?
Dette var så fjernt fra mamma som det kunne bli. Hvorfor ringte hun ikke? Jeg fikk en uro og en følelse av at alt ikke var så bra som alle skulle ha det til. Dessverre skulle jeg snart få vite at jeg hadde helt rett.

Tel Aviv

 

Stikkord:

Starten

I 1987 ble jeg født. Jeg ble født i Stavanger og her vokste jeg opp så og si alle barndomsårene mine. Det var da min tid med mamma startet.



28.09.1987

"Knøtten brukte fire og en halv time på å komme seg ut. 3349gram 48cm. Kl 09.05.
Pappa var i Frankrike så mormor var med. Var snill og rolig på sykehuset sov masse. Hun hadde masse svart hår. Pappaen sin munn og mine nesebor!"

(-Fra mamma sin bok om meg)


De første linjene mamma skrev om meg noen gang. 
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre mamma fortelle om hvor mye jeg skrek da jeg ble født. Eller hvor mange ganger mormor har sagt at jordmoren sa "Dette blir et fredens barn."

Jeg har alltid elsket å høre mamma fortelle om hvordan det var for å henne å få se meg for første gang. Mamma var bare 20år da jeg kom inn i livet hennes. Jeg har alltid visst at jeg ikke akkurat var en del av planene, men det har aldri betydd noe. For jeg har også alltid fått vite hvor ønsket jeg var fra første stund.

Da jeg var rundt 1år startet vårt liv for fullt sammen. Fra da av var det kun mamma og meg. Den dag i dag er jeg så takknemlig for alle de årene jeg fikk med mamma helt for meg selv. Vårt bånd er vanskelig å beskrive. Mamma var en del av meg, og jeg en del av henne på en helt spesiell måte.

Noen ville kanskje kalt meg bortskjemt, en typisk kommentar enebarn ofte får slengt rundt ørene sine. Hvis jeg var bortskjemt var det bortskjemt på kjærlighet.

11.06.88

"Lorien er litt av en mammadalt. Kommer krypene bort dit jeg sitter og reise seg opp. Vi kan ha det ganske morsomt om dagene. Hun ?borrer? fjeset sitt over alt i fjeset mitt og vil kose."



Mamma og meg. 

Stikkord:

Julepynten



- Kan jeg få dette?
Jeg holder opp et skinnende eple mellom fingrene mine. Søstrene mine kaster et raskt blikk opp mot det jeg holder i hånden.

- Ja bare ta det.
De mumler omtrent i kor, før de fortsetter å rote i eskene som ligger rundt oss på stuegulvet.

Det er sommer, solen skinner ute, fuglene synger og eskene med julepynt står på stuegulvet i leiligheten. Jeg og de to søstrene mine sitter og sorterer julepynt. Vi graver oss ned i hver våre esker og finner kuler, glassfugler, glitterlenker, juletrelys og alle mulige små figurer som gir oss assosiasjoner til jul.

Så mens solen skinner og alle andre tenker på sommerferien sitter vi tre der. Tre jenter på 23, 12 og 10år. Vi får glitter på fingrene, på klærene og i fjesene våre.
Ingen av oss gleder oss til sommerferien. Eneste vi tenker på, er å bli ferdige med å sortere alle tingene til mamma, fordele og kaste. Ingen orker å dvele lenge ved de forskjellige tingene. Ingen orker å tenke på hvor de blir av hvis ikke vi tar det. Jeg orker det hvertfall ikke. Da hadde jeg bare endt opp med stua full av esker med ting jeg egentlig ikke har plass til.

Noen dager før dette merkelige scenarioet med sortering av  julepynt midt på en sommerdag mistet vi mamma. Hun fikk ta sitt siste pust oppe i sengen sin mens hun hadde to av de hun elsket mest rundt seg.
Hun etterlot seg alt. Ikke bare tingene, som hun hadde hele leiligheten full av, men oss. Hun etterlot seg oss. Meg, lillesøstrene mine, barnebarnet sitt, vennene sine og alle de andre i familien som elsket mamma så uendelig høyt.

Derfor satt vi nå her. Hennes tre døtre, med alle hennes ting igjen. Jeg har aldri følt meg mer knyttet til søstrene mine enn da, men samtidig aldri følt meg mer forlatt.

 

 

Stikkord:
Les mer i arkivet » September 2015 » Juni 2015 » Juni 2014
hits