Uro

Tel Aviv, Israel, August 2010

Varmen i Tel Aviv er vanskelig å beskrive. Det er ikke bare varmt, det er fuktig, klamt. Man får fysisk sjokk hver gang man går ut av døren. Du vet at det kommer til å være varmt, men kroppen blir aldri vandt til det sjokket. I hvert fall ikke en stakkars vestlending som er vant til slik stillestående varme. Jeg følte at jeg gispet litt etter luft hver eneste gang jeg gikk ut, som en bleik fisk som ble kastet brutalt på land.

Tiltross for slitet med varmen var dette noe jeg bevisst hadde valgt. Frida og meg. Til Israel fra august til desember. For meg var dette et veldig vanskelig valg, men samtidig et valg jeg var stolt over.
Frida skulle få bli kjent med Tel Aviv, med språket, kulturen og ikke minst den delen av meg som jeg alltid føler tilhører Tel Aviv.

Noen måneder skulle da gå greit uten mamma, venner og resten av familien?

Selvfølgelig savnet jeg nesten med en gang, til tross for at jeg var 22år hadde jeg jo nesten aldri vært borte fra mamma mer enn ca èn måned om gangen. Jeg var og hadde alltid vært en stor mammadalt, det var jeg jammen stolt av også! 

Dagene gikk med til å bade, sole oss, tusle rundt mens svetten rant. Frida elsket det og jeg synes tiden gikk akkurat passe langsomt.
 

September

Det ble mye kluss med de forbaskede telefonene og simkortene. Selvfølgelig var det noe som ikke fungerte slik det skulle. Da jeg endelig fikk simkortet til å fungere i en annen mobiltelefon ringte min stefar.

-       - Hei! Hvordan går det?

Jeg fikk beskjed om at mamma var lagt inn på sykehuset fordi hun sannsynligvis hadde gallestein, betennelse i galleblæren. Ikke husker jeg. Jeg husker bare at de sa at det ikke var noe farlig. Og at det sannsynligvis kom til å gå helt fint.

Etter vi hadde lagt på gråt jeg. Jeg gråt fordi det var en helt forferdelig følelse for meg at mamma skulle være på sykehuset hjemme i Stavanger uten at jeg kunne besøke henne mens hun var der. Jeg trøstet meg med min stefar sine ord, det var jo ikke noe farlig. Hjemlengselen kom økende på.




28.september

Min bursdag. Min første bursdag jeg kan huske uten mamma og familieselskap. Jeg er skikkelig gammeldags når det kommer til tradisjoner. Bursdagen min skal feires med kaker og familie!
Bursdagen min skal starte med at jeg blir vekket på sengen med sang, kake eller frokost og lys.

Denne morgenen visste jeg at dagen kom til å være uten hele familien, men fest skulle det være på kvelden og jeg hadde jo to tanter og en datter å feire dagen med så jeg beit det i meg. Det måtte da finnes grenser for hvor barnslig jeg skulle være. Så vi gikk ut og jeg koste meg så godt jeg kunne.

På ettermiddagen fikk jeg en melding på mobilen min.

"Gratulerer med dagen vennen min. Er så gla i deg."

Jeg hadde gledet meg sånn til å få snakke med mamma. Jeg hadde enda ikke fått snakket med henne etter at hun ble lagt inn på sykehuset. Da den meldingen tikket inn ble jeg så uendelig skuffet. En melding?
Dette var så fjernt fra mamma som det kunne bli. Hvorfor ringte hun ikke? Jeg fikk en uro og en følelse av at alt ikke var så bra som alle skulle ha det til. Dessverre skulle jeg snart få vite at jeg hadde helt rett.

Tel Aviv

 

2 kommentarer

Nina Alida Nordbø

29.feb.2012 kl.00:46

Eg huske det veldig godt, koss Siv ikkje ville at du sko vida at det va alvorligt. Hu visste a du ville hiva deg på flyet hvis du fekk vida. Og hu tenkte at det kanskje ville ordna seg, at det ville komma ein beskjed om at det kom te å gå bra. Snart. Det gjorde jo ikkje det. Sjøl om me fekk latteranfall samen mindre enn ein time itte at hu fekk hørra at hu ikkje kom te å leva lenge. "Du får nyte dagene", sa legen. Då grein hu og sa te meg: "Eg får visst ikkje bli gammale eg, Nina!"

Litt ittepå ville hu ner og kjøba ein krim, någe å lese i før hu sko sova. Og på vei opp te sengeposten ramla me nesten over ende i lått. Tenk, at det går an. Må smila når eg tenke på det nå.

Det humøret, den gutsen, troen på at det skulle komma någe bedre i mårå, det forlenga livet hennes med måned itte måned, det e eg sikker på.

odonata

02.mar.2012 kl.21:48

Nina Alida Nordbø:

Eg huske hu sa det, men at hu va veldig usikker på om hu sko ha sagt det alikevel.

Snille fine mamma, hu sko fått blitt ein gammale fine oldemor. Men hu ska få være oldemor alikevel gjennom ord, minner og fortellinger. :)

Hu va heilt fantastisk. At hu klarte det!

Skriv en ny kommentar

odonata

odonata

24, Stavanger

Min ubeskrivelig gode mamma sa at vi må prøve å nyte de fine øyeblikkene i hverdagen. Jeg prøver så godt jeg kan.

bloglovin ToppBlogg - toppliste for bloggere

Kategorier

Arkiv

hits