Odonata

Tel Aviv, Israel, August 2010

Varmen i Tel Aviv er vanskelig å beskrive. Det er ikke bare varmt, det er fuktig, klamt. Man får fysisk sjokk hver gang man går ut av døren. Du vet at det kommer til å være varmt, men kroppen blir aldri vandt til det sjokket. I hvert fall ikke en stakkars vestlending som er vant til slik stillestående varme. Jeg følte at jeg gispet litt etter luft hver eneste gang jeg gikk ut, som en bleik fisk som ble kastet brutalt på land.

Tiltross for slitet med varmen var dette noe jeg bevisst hadde valgt. Frida og meg. Til Israel fra august til desember. For meg var dette et veldig vanskelig valg, men samtidig et valg jeg var stolt over.
Frida skulle få bli kjent med Tel Aviv, med språket, kulturen og ikke minst den delen av meg som jeg alltid føler tilhører Tel Aviv.

Noen måneder skulle da gå greit uten mamma, venner og resten av familien?

Selvfølgelig savnet jeg nesten med en gang, til tross for at jeg var 22år hadde jeg jo nesten aldri vært borte fra mamma mer enn ca èn måned om gangen. Jeg var og hadde alltid vært en stor mammadalt, det var jeg jammen stolt av også! 

Dagene gikk med til å bade, sole oss, tusle rundt mens svetten rant. Frida elsket det og jeg synes tiden gikk akkurat passe langsomt.
 

September

Det ble mye kluss med de forbaskede telefonene og simkortene. Selvfølgelig var det noe som ikke fungerte slik det skulle. Da jeg endelig fikk simkortet til å fungere i en annen mobiltelefon ringte min stefar.

-       - Hei! Hvordan går det?

Jeg fikk beskjed om at mamma var lagt inn på sykehuset fordi hun sannsynligvis hadde gallestein, betennelse i galleblæren. Ikke husker jeg. Jeg husker bare at de sa at det ikke var noe farlig. Og at det sannsynligvis kom til å gå helt fint.

Etter vi hadde lagt på gråt jeg. Jeg gråt fordi det var en helt forferdelig følelse for meg at mamma skulle være på sykehuset hjemme i Stavanger uten at jeg kunne besøke henne mens hun var der. Jeg trøstet meg med min stefar sine ord, det var jo ikke noe farlig. Hjemlengselen kom økende på.

28.september

Min bursdag. Min første bursdag jeg kan huske uten mamma og familieselskap. Jeg er skikkelig gammeldags når det kommer til tradisjoner. Bursdagen min skal feires med kaker og familie!
Bursdagen min skal starte med at jeg blir vekket på sengen med sang, kake eller frokost og lys.

Denne morgenen visste jeg at dagen kom til å være uten hele familien, men fest skulle det være på kvelden og jeg hadde jo to tanter og en datter å feire dagen med så jeg beit det i meg. Det måtte da finnes grenser for hvor barnslig jeg skulle være. Så vi gikk ut og jeg koste meg så godt jeg kunne.

På ettermiddagen fikk jeg en melding på mobilen min.

"Gratulerer med dagen vennen min. Er så gla i deg."

Jeg hadde gledet meg sånn til å få snakke med mamma. Jeg hadde enda ikke fått snakket med henne etter at hun ble lagt inn på sykehuset. Da den meldingen tikket inn ble jeg så uendelig skuffet. En melding?
Dette var så fjernt fra mamma som det kunne bli. Hvorfor ringte hun ikke? Jeg fikk en uro og en følelse av at alt ikke var så bra som alle skulle ha det til. Dessverre skulle jeg snart få vite at jeg hadde helt rett.

Tel Aviv