Noe glemmer man aldri

 

 

Morfar og jeg suste i den store røde kassebilen hans på vei til Bergen. Mamma hadde operert og det så positivt ut. Vi var så glade. Mamma var så glad. Hun ringte meg og spurte om jeg ikke ville komme til Bergen mens hun kom seg der.
Jeg ville selvfølgelig komme!
Så der satt morfar og jeg. Morfar pratet, jeg lyttet. Jeg ville bare komme frem til mamma så fort som mulig, så da morfar klarte å kjøre forbi avkjørselen til Haukeland sykehus holdt jeg på å hoppe ut av bilen i fart.

Da vi endelig kom frem var det så ubeskrivelig godt å se mamma. Ingen kan vel si at hun så helt bra ut, sannheten var at jeg aldri hadde sett mamma så sliten før. Allikevel smilte hun det gode og varme smilet sitt til oss da vi kom inn på rommet.

Det er mye jeg ikke husker fra denne turen. Livet mitt var som en ugjennomtrengelig boble på denne tiden. Det eneste som hadde noen som helt mening var mamma. At operasjonen så ut til å være vellykket var så ubeskrivelig godt. Det viktigste nå var å være der med mamma og hjelpe henne så godt vi kunne til hun kunne dra hjem til Stavanger igjen.

Den ene dagen hjalp jeg mamma  på badet. Hun hadde så mye smerter og kunne ikke bevege seg stort pågrunn av operasjonssåret.
Mamma og jeg, klemt inne på det lille badet hun hadde på rommet sitt.

Jeg lunket kluten i vann før jeg vasket føttene hennes, leggene hennes, ryggen, nakken. Jeg følte meg så klumsete, men samtidig var det jo mamma. Det var så godt å hjelpe henne med noe hun så gjerne skulle ønske hun egentlig ikke trengte hjelp til.

-Jaja Lorien, nå er det du som steller meg slik som jeg gjorde med deg da du var liten.
Mamma lo mens hun satt der så tynn og så sliten på krakken.  Jeg husker bare jeg tenkte hvor uendelig glad jeg var i mamma akkurat da. Og hvor glad jeg var for at jeg fikk være der med henne akkurat der og da.

 

En stund var vi i Stavanger igjen.  Mamma og jeg satt hjemme i stuen hennes mens alle andre var ute. Jeg kunne høre min datters lykkelige latter mens hun sprang til lekeplassen.

- Jeg var så redd Lorien. Så redd for at jeg ikke skulle få være med dere mer.
Tenk hvis jeg ikke skulle få vite hvordan det skal gå med deg videre i livet. Og søstrene dine. De er jo så små ennå, tanken på å ikke få være der mens de vokser opp var helt grusom.
Og det å tenke på at lille Frida kom til å glemme meg var helt forferdelig. Hun er jo så liten, hun hadde jo glemt meg.

Mamma satt å gråt mens hun pratet. Fortalte om alle planene hun fikk da hun fikk beskjed før operasjonen om at dette ikke gikk. Om at hun ville filme slik at vi kunne ha det etter at hun ikke var der. Og om bøkene hun hadde tenkt å skrive til oss, de hadde hun allerede kjøpt inn.

Jeg gråt og gråt, tenkte at det mamma hadde gått igjennom må være noe av det verste et menneske og ikke minst en mor kan oppleve. Samtidig satt vi begge og var så glade for at slik skulle det jo ikke bli allikevel.

Noen ord, noen samtaler og noen følelser brenner seg fast. Og de blir der, like sterke, like virkelige og alltid med meg.










 

6 kommentarer

Marit M

29.feb.2012 kl.00:20

Kjære Lorien

Du skrive heilt fantastisk og eg måtte bare lesa alle innleggå. Eg e vanvittig rørt og imponert over at du klare setta så fine ord på det. Fortsett:)

Stor klem

Nina Alida Nordbø

29.feb.2012 kl.00:31

Bergen. Den gigant-operasjonen. Siv så tøffe, med stifter i ein store bue over heile magen. De fysste dagene talte me 13 slanger ud av kroppen, herregud. Eg har ein video då hu ikkje, ikkje, ikkje må le...

Me va i byen, huske eg, Lorien, og kjøpte sko i samme butikken så Siv hadde shoppa dagen før operasjonen. De fjerna kreften, nesten, sa hesten. Rå tid, men det blei mer tid. Mange, mange måneder lengre liv, tusenvis av flerne øyeblikk. Til å ver sammen.

odonata

02.mar.2012 kl.21:47

Marit M: Tusen takk Marit!! :)

odonata

02.mar.2012 kl.21:49

Nina Alida Nordbø: Eg fant et blad eg kjøpte akkurat den dagen. "Megafon" med temaet familie. På forsiden e det bilde av ein arm med tatovering der det står "Mamma"

Bladet e uåpnet ennå, eg fant det nettopp. Ganske rart å finne sånn plutselig igjen..

reksA

05.mar.2012 kl.19:47

Du er sterk, Lorien. og flink

odonata

05.mar.2012 kl.19:58

reksA: :) Prøver så godt jeg kan, kan ikke si jeg føler meg sterk hver eneste dag. Tusen takk :)

Skriv en ny kommentar

odonata

odonata

24, Stavanger

Min ubeskrivelig gode mamma sa at vi må prøve å nyte de fine øyeblikkene i hverdagen. Jeg prøver så godt jeg kan.

bloglovin ToppBlogg - toppliste for bloggere

Kategorier

Arkiv

hits