Hva nå?

Det nærmer seg juni med stormskritt. Det betyr at det snart har gått 1år siden mamma døde. Jeg har faktisk snart vært et helt år uten mamma. Før savnet jeg henne dersom jeg ikke hadde sett henne på en uke... Nå har jeg ikke hatt noe valg, jeg har måttet ta dag for dag, uke for uke og plutselig er det snart år. 
Jeg vet ikke om jeg skal si at det føles som om det skjedde nå nettopp eller om det føles som det har gått et helt liv. For det føles som begge deler kunne ha vært tilfelle. Og jeg skal være helt ærlig, det har vært jævlig. Og det er jævlig.
Noen ganger har jeg lurt på om alt hadde vært enklere dersom vi aldri hadde hatt det nære forholdet vi hadde, men jeg tar meg fort i det. Jeg ville aldri byttet bort noen av øyeblikkene mine med mamma. Og jeg er så uendelig takknemlig for det forholdet vi hadde. Det er bare så vanskelig å fylle det enorme hullet som nå er igjen...

Alle store hendelser i mitt liv og i Frida sitt liv er nå veldig vanskelige å håndtere. Fantastiske øyeblikk som jeg ville delt med mamma. Jeg står ofte å tenker "Hvem skal jeg ringe nå? Hvem skal jeg ta med? Hvem skal jeg prate med dette om?"
Jeg kan til og med ha mareritt om at mamma er borte, våkne og tenke at jeg skal ringe henne. Helt til jeg innser at marerittet er virkelighet.
Det er utrolig vondt og enormt sårt. Jeg sender mine venner og min familie en uendelig stor takk for at dere alltid hører på meg, trøster meg, får meg til å le eller til og med stiller opp på skolen for Frida. Det betyr absolutt alt. Jeg har mistet den personen som hadde hovedrollen i vårt liv, men heldigvis står dere der for å hjelpe meg å fylle tomrommet. Tusen tusen takk.

Å miste en av de personene jeg elsket mest har fått meg til å se og forstå ting på nye måter. Jeg vet det var så mye mamma ville gjøre og som hun skulle ønske hun hadde gjort mer av mens hun enda var her. Derfor prøver jeg nå så godt jeg kan å leve slik som jeg vil og ikke slik alle andre mener jeg bør. Det betyr ikke at jeg plutselig skal leve livet som om jeg ikke har noen morgendag, men jeg vil ha det gøy, fantastisk. Jeg vil ikke bare ha det helt greit. Jeg vil være litt ufornuftig, ta sjanser og rett og slett bare gjøre ting som føles rett for meg.  Jeg skal nyte øyeblikkene, slik som mamma sa vi måtte gjøre etter at hun ikke var her mer. 

 

 

10 kommentarer

Anne

11.05.2012 kl.17:41

Fint og sårt innlegg... Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriv. Juli nærmar seg og raskt, og då er det faktisk 7 år sidan mi fantastiske mamma gjekk bort... Er veldig glad for at me hadde ei så bra forhold og at eg lærte så mykje fint av ho! Men av og til skjønner eg forsatt ikkje korleis eg har klart meg gjennom dei 7 siste åra uten å fortelje alt til ho.

Det går seg heldigvis til etter kvart! Sjølv om ingenting blir heilt det samme

odonata

12.05.2012 kl.13:52

Anne: Tusen takk!
Så trist å høre om din mor, kan ikke helt forestille meg hvordan jeg har det når det har gått 7år siden mamma døde.
Det er nok viktig å tenke på de fine tingene man har lært og fått oppleve av de selv om de ikke er her lenger. :)

Fiona

12.05.2012 kl.15:34

Det slutte aldri å overraske meg kor fantastisk flink du e til å sette ord på det eg e ganske sikker på at e universelle følelser. Takk igjen Lorien! :)

odonata

12.05.2012 kl.21:59

Fiona: Tusen tusen takk te deg Fiona. :) Stor klem

Nina Alida Nordbø

03.06.2012 kl.22:24

Takk til deg Lori, som deler, som setter ord på de vanskelige følelsene! For ett år siden...kunne vi enda klemme, være sammen. Sitte og se Siv puste, snakke sammen. Snart var tiden inne for den siste samtalen, selv om vi ikke visste at det var det den var. Tenker mye på deg, på deg og Frida. Du var hennes første fødte, du ga henne et barnebarn, tenk at Siv fikk være mormor!

Tone

03.06.2012 kl.22:50

Hei. Kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Det er 6 år siden min mamma måtte gi opp kampen, og døde med sin hånd i min. Vi var naboer og bestevenner. Vi var sammen daglig. Hun var med på fødslene til mine to døtre, jeg kunne ikke vente med å fortelle henne morsomme ting barnebarna hennes sa eller gjorde. Mamma, lo og frydet seg i sammen med meg, hun var engasjert, inkluderende...helt fantastisk. Virker som du hadde samme forhold til din mamma :) Ikke angre på det. jeg ville heller hatt de årene jeg fikk med den vidunderlige mammaen min enn mange flere år med en som ikke var som henne. Jeg tenker på henne og savner henne daglig, men minnes som oftest koselige øyeblik. Jeg trodde ikke jeg ville klare å få flere barn etter at mamma døde. At jeg skulle få barn uten at henne fikk være med på fødsel eller oppleve den gleden i sammen med meg og familien min. Vi har nå en herlig sønn på 2 år, jeg klarte det og mamma er med oss. Han ligner litt på henne til og med. Jeg hadde mareritt i 3 år. jeg drømmer stadig om henne men mer om at vi koser oss. Litt vont å våkne opp men deilig å ha henne hos meg på denne måten også. Det gjør vont å ikke ha en mamma. Det er kun en mamma som kan elske en slik som en mor elsker sitt barn. Det gjør vondt å ikke kunne bruke ordet så ofte. Mange varme klemmer til deg. Og tenk den gaven du ga henne. Det å få være mormor er visst noe av det største av det største :D

odonata

03.06.2012 kl.23:45

Nina Alida Nordbø: Og takk til deg Nina som og dele og fortelle og ikke minst er her. Heldige meg som har så fin familie som vi er.
Er uendelig gla for at mamma fikk bli mormor til Frida. Hun kunne ikke fått en bedre mormor, og jeg kunne ikke fått en bedre mor.

odonata

03.06.2012 kl.23:50

Tone: Tusen takk for at du deler dette Tone. Er utrolig tøft å lese andre sine historier som din, skulle ønske ingen måtte oppleve å miste noen så nær.
Din mor høres ut som om hun var der på samme måte som mamma var her for meg. Og som du sier, ingenting kan erstatte de fine årene vi hadde sammen.

Det gjør godt å høre at du har klart å få til å sitte med fine og koselige minne, og ikke minst en sønn. Det tenker jeg mye på, store øyeblikk i livet mitt som skal komme uten at jeg kan dele med mamma. Det du sier gir meg håp til å tørre å tro at de ikke blir fullt så vonde som jeg frykter.
Igjen, tusen takk for at du delte dette med meg. Betyr så masse. :)

Ingeborg

24.06.2012 kl.23:17

Dine vakre ord gir dype inntrykk.

Du skriver at din mor var hovedperson i deres liv.. Husk at det er du som nå er hovedpersonen i ditt og Frida´s liv, og at hun trenger å se din styrke og evne til å ta tilbake livet.

odonata

14.07.2012 kl.00:19

Ingeborg: Takk Ingeborg.
At mamma var hovedpersonen i vårt liv er rett, men jeg har aldri sluttet å være hovedpersonen i mitt eget liv. Ser at det kan tolkes litt feil. Jeg er ganske sikker på at både Frida sitt og mitt liv er det som er og alltid har vært i fokus. :)

Skriv en ny kommentar

odonata

odonata

24, Stavanger

Min ubeskrivelig gode mamma sa at vi må prøve å nyte de fine øyeblikkene i hverdagen. Jeg prøver så godt jeg kan.

bloglovin ToppBlogg - toppliste for bloggere

Kategorier

Arkiv

hits