19.juni.2011

19.juni.2011. Denne datoen har jeg gruet meg til lenge.
Dette er datoen jeg mistet mamma.Sstrene mine mistet mamma. For datteren min er det den datoen hun mistet sin mormor, sin mamma nummer 2. Min stefar mistet moren til sine barn, tantene mine mistet sin sster, sskenbarnene mine mistet sin tante og mormor og morfar mistet sin mellomste datter.

Denne datoen var det mange som mistet en de var glad i. Mamma sine venner, mamma sin familie. Vi mistet alle Siv denne dagen. Egentlig hadde hun forsvunnet litt og litt, men hun var hvertfall der enda. Vi kunne fremdeles se henne, ta p henne og klemme henne. Men etter 19.juni i fjor var hun ikke her lenger.

At det har gtt ett helt r allerede er veldig rart. Fr fltes ett r lenge. Dette ret fles det ikke slik. Det er ubeskrivelig forst at det er ett helt r siden jeg s henne. Samtidig fles det som om det har gtt et helt liv. Alt er forandret, alt er annerledes. Samtidig er s mye likt. Det er bare det at alt som har fortsatt som om ingenting har skjedd er ulikt n. Ingenting fles likt uten henne her.

Den dagen mamma dde var som i en annen verden. Det er ingen tvil om at man er til stede, for smerten er s intens at det er umulig ignorere. Samtidig er det s ubegripelig og s uforstelig, det er s mye p en gang at man vet ikke helt hvor man er, hva man skal si. Det er ikke noe jeg tenkte over der og da, men tenke tilbake p den dagen n er spesielt. Jeg kan ikke huske alt som skjedde den dagen, mye har bare forduftet. Noen ganger er det kanskje begrenset hvor mye som kan f plass i oss. Hvor mange flelser og minner man romme p en gang.

Noe av det jeg husker best er mamma. Hvordan hun s ut. S fredelig. Det var grusomt se henne slik, samtidig som jeg flte jeg kunne puste ut fordi hun endelig fikk slippe. Det er bare s jvlig bittert vre takknemlig for at hun skulle f lov slippe noe hun aldri skulle mtte ha opplevd i det hele tatt.

Det jeg ogs husker er Liv Eline, Linn-Mari og Jeanette. For meg var de min livbye den dagen. De kom til mamma sitt hus, hilste p alle oss som var der. Etterp kjrte de meg bort. Vi lo sammen, vi grt sammen og vi pratet sammen. De fikk meg til fle meg s hel som jeg kunne fle meg den dagen. Man kan aldri vite sikkert hvordan mennesker rundt oss reagerer i slike situasjoner, men den dagen var det som om de forsto bedre enn meg selv hva det var jeg trengte.

Jeg har komt meg gjennom dette ret. Dag for dag. Frida begynte i frste klasse, den dagen skulle jeg s inderlig nske mamma var der. Da stilte min fantastiske tante opp og var med oss.
Jeg fikk meg kjreste det ret, han fikk mamma hilst p. Men hun var ikke der da det ikke fungerte, da jeg skulle nske jeg kunne ringe til henne f hjelp.
Hun var ikke der da jeg reiste p ferie, og det fles like rart hver gang. Jeg har s mange jeg kan ringe, men det er alltid mamma jeg har ringt til. Det er alltid henne jeg vil treffe nr jeg kommer hjem. N har jeg gtt gjennom mange slike opplevelser der det fles veldig tomt fordi jeg ikke kan dele det med henne. Allikevel har jeg klart det.

Det betyr ikke at ret har gtt som jeg trodde. Jeg har hatt mange planer jeg har mttet innse at jeg ikke fr til. Ikke enda. Ting gr lmer tregt enn fr. Noen dager er jeg meg selv. Noen dager orker jeg ingenting. Det viktigste jeg har lrt er at jeg m bare godta at det er slik jeg takler dette. Jeg kan ikke bli skuffet over at alle mlene ikke blir innfridd, s lenge jeg ikke gir opp.
Det verste dette ret har vrt og er ensomheten. Det er ensomt savne noen s enormt mye. Noen dager kan jeg fle meg helt alene, noen dager hjelper det ikke dele sorgen uansett. For den er bare min. De dagene er de verste. Da er tomrommet s tydelig at jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjre av meg. Selv om jeg har bde familie og venner som jeg vet jeg kan ringe nr som helst s gr ikke det tomrommet vekk. Den jeg vil snakke med er jo ikke her. Allikevel, alle disse fantastiske vennene og den fantastiske familien er de som har gjort at jeg har klart dette ret. Dag for dag.

Mamma. Det gr ikke en eneste dag uten at du savnes. Og du er hele tiden i tankene mine. Det er du som gjorde meg s sterk at jeg har klart dette p et eller annet vis. Jeg skulle nske jeg slapp dette, for det er s urettferdig at vi skal g savne deg hele livet vrt. Du skulle jo vrt her med oss. Det eneste vi n kan gjre er tenke p deg, huske deg, grte over deg, fortelle morsomme historier om deg og fortsette huske hvor fantastisk du var. Jeg fler meg heldig og stolt over ha hatt deg som mamma i de rene jeg fikk ha deg her. Fordi du ga meg s mye, fler jeg at jeg brer en stor del av deg i meg videre. Og den delen skal jeg alltid ha med meg.
Elsker deg og savner deg av hele mitt hjerte, verdens beste mamma.


10 kommentarer

Liwi

19.06.2012 kl.00:40

h, heartbreaking, vakkert, trist og vondt. <3

Fia

19.06.2012 kl.08:39

Du e fantastisk kjre! <3

odonata

19.06.2012 kl.14:26

Fia: Det e du og. :)

odonata

19.06.2012 kl.14:26

Liwi: <3 Takk

Elisabeth

19.06.2012 kl.20:08

Hei kjre Lorien

Jeg viste det var nr dagen da jeg var hjemme hos deg i gr, husker godt at Siri og jeg ikke kunne komme i Sivs begravelse da vi mtte reise til UK.

Men du vet at du var og er i vre hjerter hele tiden.

Det er vakkert lese hva du skriver Lorien, fortsett med det, tror det vil gjre deg godt.

Jeg kan p en mte forst hva du gjennomgr, i alle fall noe av det.

Det jeg kan si, om det hjelper, er at det blir bedre og lettere etterhvert,men aldri helt bra, desverre !

Det du kan tenke p opp i all sorgen er at du du "heldig" som sitter igjen med en sorg etter en fantastisk , unikt menneske og mor :-)

Stor varm klem Elisabeth

Nina Alida

20.06.2012 kl.16:35

Sterkt og fint lese, skjnne Lorien! Det er vondt lese, og nydelig. Jeg er glad for at du deler. Jeg vet hvordan du har det av og til, jeg kjenner igjen flelser og det betyr noe at du deler.

19. juni. Ddsdagen. Det var s mye finere enn jeg trodde det skulle bli, sitte ved graven den dagen, p benken under blodbkene, og flette blomsterkrans til den lille hagen til Siv. Jeg gikk rundt Mosvannet og plukket, tenkte p seierssmilet til Siv da hun gikk rundt det vannet igjen etter operasjonen, der hun hadde lpt s mange ganger fr. Hun klarte det! Hun klarte noe hun hadde flt som umulig. Hun hadde mange snne opplevelser de siste ni mnedene hun levde, hun gjorde s mye hun aldri hadde trodd hun skulle fikse. Som iallefall ikke legene trodde hun skulle makte. S seig, s viljesterk, s bestemt p ha gode dager. Det tenker jeg p ofte, at vi kan klare mer enn vi tror. Siv kommer til inspirere meg s lenge jeg er s heldig f leve!

Din mor. Du har det i deg, du ogs. S utrolig godt det er lese om at du kjenner den, den poweren!

odonata

14.07.2012 kl.00:20

Nina Alida: Skulle nske jeg var der med dere den dagen, men det gikk heldigvis helt greit tilbringe hele dagen p flyplassen...
Jeg er veldig gla dere fikk en fin dag sammen fine familien min.

odonata

14.07.2012 kl.00:21

Elisabeth: Snille fine Elisabeth. Takk for alle de fine ordene og sttten jeg fr av deg.
Stor klem til deg

Mari

23.07.2012 kl.02:33

Vi har visst vanskeligheter med juni begge to. 20. juni 2010 var dagen jeg mistet min mor. Selv om omstendighetene sannsynligvis var veldig forskjellige for deg og meg, kjenner jeg smerten din. Frste ret var grusomt, med bursdagsfeiring, julefeiring og egentlig livet generelt, men det blir greiere med tiden, selv om det er vanskelig skulle tenke seg det.

<3

odonata

24.07.2012 kl.16:15

Mari: Da har vi det nok ganske litt i juni ja. Uansett hvordan man mister en som er s nr, s er nok sorgen like tung og vanskelig takle og godta etterp.
Klem til deg.

Skriv en ny kommentar

odonata

odonata

24, Stavanger

Min ubeskrivelig gode mamma sa at vi m prve nyte de fine yeblikkene i hverdagen. Jeg prver s godt jeg kan.

bloglovin ToppBlogg - toppliste for bloggere

Kategorier

Arkiv

hits