19.juni.2011

19.juni.2011. Denne datoen har jeg gruet meg til lenge. 
Dette er datoen jeg mistet mamma.Søstrene mine mistet mamma. For datteren min er det den datoen hun mistet sin mormor, sin mamma nummer 2. Min stefar mistet moren til sine barn, tantene mine mistet sin søster, søskenbarnene mine mistet sin tante og mormor og morfar mistet sin mellomste datter.

Denne datoen var det mange som mistet en de var glad i. Mamma sine venner, mamma sin familie. Vi mistet alle Siv denne dagen. Egentlig hadde hun forsvunnet litt og litt, men hun var hvertfall der enda. Vi kunne fremdeles se henne, ta på henne og klemme henne. Men etter 19.juni i fjor var hun ikke her lenger.

At det har gått ett helt år allerede er veldig rart. Før føltes ett år lenge. Dette året føles det ikke slik. Det er ubeskrivelig å forstå at det er ett helt år siden jeg så henne. Samtidig føles det som om det har gått et helt liv. Alt er forandret, alt er annerledes. Samtidig er så mye likt. Det er bare det at alt som har fortsatt som om ingenting har skjedd er ulikt nå. Ingenting føles likt uten henne her. 

Den dagen mamma døde var som i en annen verden. Det er ingen tvil om at man er til stede, for smerten er så intens at det er umulig å ignorere. Samtidig er det så ubegripelig og så uforståelig, det er så mye på en gang at man vet ikke helt hvor man er, hva man skal si. Det er ikke noe jeg tenkte over der og da, men å tenke tilbake på den dagen nå er spesielt. Jeg kan ikke huske alt som skjedde den dagen, mye har bare forduftet. Noen ganger er det kanskje begrenset hvor mye som kan få plass i oss. Hvor mange følelser og minner man romme på en gang. 

Noe av det jeg husker best er mamma. Hvordan hun så ut. Så fredelig. Det var grusomt å se henne slik, samtidig som jeg følte jeg kunne puste ut fordi hun endelig fikk slippe. Det er bare så jævlig bittert å være takknemlig for at hun skulle få lov å slippe noe hun aldri skulle måtte ha opplevd i det hele tatt.

Det jeg også husker er Liv Eline, Linn-Mari og Jeanette. For meg var de min livbøye den dagen. De kom til mamma sitt hus, hilste på alle oss som var der. Etterpå kjørte de meg bort. Vi lo sammen, vi gråt sammen og vi pratet sammen. De fikk meg til å føle meg så hel som jeg kunne føle meg den dagen. Man kan aldri vite sikkert hvordan mennesker rundt oss reagerer i slike situasjoner, men den dagen var det som om de forsto bedre enn meg selv hva det var jeg trengte. 

Jeg har komt meg gjennom dette året. Dag for dag. Frida begynte i første klasse, den dagen skulle jeg så inderlig ønske mamma var der. Da stilte min fantastiske tante opp og var med oss.
Jeg fikk meg kjæreste det året, han fikk mamma hilst på. Men hun var ikke der da det ikke fungerte, da jeg skulle ønske jeg kunne ringe til henne å få hjelp.
Hun var ikke der da jeg reiste på ferie, og det føles like rart hver gang. Jeg har så mange jeg kan ringe, men det er alltid mamma jeg har ringt til. Det er alltid henne jeg vil treffe når jeg kommer hjem. Nå har jeg gått gjennom mange slike opplevelser der det føles veldig tomt fordi jeg ikke kan dele det med henne. Allikevel har jeg klart det. 

Det betyr ikke at året har gått som jeg trodde. Jeg har hatt mange planer jeg har måttet innse at jeg ikke får til. Ikke enda. Ting går lmer tregt enn før. Noen dager er jeg meg selv. Noen dager orker jeg ingenting. Det viktigste jeg har lært er at jeg må bare godta at det er slik jeg takler dette. Jeg kan ikke bli skuffet over at alle målene ikke blir innfridd, så lenge jeg ikke gir opp.
Det verste dette året har vært og er ensomheten. Det er ensomt å savne noen så enormt mye. Noen dager kan jeg føle meg helt alene, noen dager hjelper det ikke å dele sorgen uansett. For den er bare min. De dagene er de verste. Da er tomrommet så tydelig at jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Selv om jeg har både familie og venner som jeg vet jeg kan ringe når som helst så går ikke det tomrommet vekk. Den jeg vil snakke med er jo ikke her. Allikevel, alle disse fantastiske vennene og den fantastiske familien er de som har gjort at jeg har klart dette året. Dag for dag.

Mamma. Det går ikke en eneste dag uten at du savnes. Og du er hele tiden i tankene mine. Det er du som gjorde meg så sterk at jeg har klart dette på et eller annet vis. Jeg skulle ønske jeg slapp dette, for det er så urettferdig at vi skal gå å savne deg hele livet vårt. Du skulle jo vært her med oss. Det eneste vi nå kan gjøre er å tenke på deg, huske deg, gråte over deg, fortelle morsomme historier om deg og fortsette å huske hvor fantastisk du var. Jeg føler meg heldig og stolt over å ha hatt deg som mamma i de årene jeg fikk ha deg her. Fordi du ga meg så mye, føler jeg at jeg bærer en stor del av deg i meg videre. Og den delen skal jeg alltid ha med meg. 
Elsker deg og savner deg av hele mitt hjerte, verdens beste mamma.


 

10 kommentarer

Liwi

19.06.2012 kl.00:40

Åh, heartbreaking, vakkert, trist og vondt. <3

Fia

19.06.2012 kl.08:39

Du e fantastisk kjære! <3

odonata

19.06.2012 kl.14:26

Fia: Det e du og. :)

odonata

19.06.2012 kl.14:26

Liwi: <3 Takk

Elisabeth

19.06.2012 kl.20:08

Hei kjære Lorien

Jeg viste det var nær dagen da jeg var hjemme hos deg i går, husker godt at Siri og jeg ikke kunne komme i Sivs begravelse da vi måtte reise til UK.

Men du vet at du var og er i våre hjerter hele tiden.

Det er vakkert å lese hva du skriver Lorien, fortsett med det, tror det vil gjøre deg godt.

Jeg kan på en måte forstå hva du gjennomgår, i alle fall noe av det.

Det jeg kan si, om det hjelper, er at det blir bedre og lettere etterhvert,men aldri helt bra, desverre !

Det du kan tenke på opp i all sorgen er at du du "heldig" som sitter igjen med en sorg etter en fantastisk , unikt menneske og mor :-)

Stor varm klem Elisabeth

Nina Alida

20.06.2012 kl.16:35

Sterkt og fint å lese, skjønne Lorien! Det er vondt å lese, og nydelig. Jeg er glad for at du deler. Jeg vet hvordan du har det av og til, jeg kjenner igjen følelser og det betyr noe at du deler.

19. juni. Dødsdagen. Det var så mye finere enn jeg trodde det skulle bli, å sitte ved graven den dagen, på benken under blodbøkene, og flette blomsterkrans til den lille hagen til Siv. Jeg gikk rundt Mosvannet og plukket, tenkte på seierssmilet til Siv da hun gikk rundt det vannet igjen etter operasjonen, der hun hadde løpt så mange ganger før. Hun klarte det! Hun klarte noe hun hadde følt som umulig. Hun hadde mange sånne opplevelser de siste ni månedene hun levde, hun gjorde så mye hun aldri hadde trodd hun skulle fikse. Som iallefall ikke legene trodde hun skulle makte. Så seig, så viljesterk, så bestemt på å ha gode dager. Det tenker jeg på ofte, at vi kan klare mer enn vi tror. Siv kommer til å inspirere meg så lenge jeg er så heldig å få leve!

Din mor. Du har det i deg, du også. Så utrolig godt det er å lese om at du kjenner den, den poweren!

odonata

14.07.2012 kl.00:20

Nina Alida: Skulle ønske jeg var der med dere den dagen, men det gikk heldigvis helt greit å tilbringe hele dagen på flyplassen...
Jeg er veldig gla dere fikk en fin dag sammen fine familien min.

odonata

14.07.2012 kl.00:21

Elisabeth: Snille fine Elisabeth. Takk for alle de fine ordene og støtten jeg får av deg.
Stor klem til deg

Mari

23.07.2012 kl.02:33

Vi har visst vanskeligheter med juni begge to. 20. juni 2010 var dagen jeg mistet min mor. Selv om omstendighetene sannsynligvis var veldig forskjellige for deg og meg, kjenner jeg smerten din. Første året var grusomt, med bursdagsfeiring, julefeiring og egentlig livet generelt, men det blir greiere med tiden, selv om det er vanskelig å skulle tenke seg det.

<3

odonata

24.07.2012 kl.16:15

Mari: Da har vi det nok ganske litt i juni ja. Uansett hvordan man mister en som er så nær, så er nok sorgen like tung og vanskelig å takle og godta etterpå.
Klem til deg.

Skriv en ny kommentar

odonata

odonata

24, Stavanger

Min ubeskrivelig gode mamma sa at vi må prøve å nyte de fine øyeblikkene i hverdagen. Jeg prøver så godt jeg kan.

bloglovin ToppBlogg - toppliste for bloggere

Kategorier

Arkiv

hits