Reisen hjem

For å lese starten på dette innlegget så ligger det her http://odonata.blogg.no/1329090232_telefonen.html

Å være i Israel mens mamma var hjemme på sykehuset var utrolig vanskelig. Israel føles alltid som en annen verden, hvertfall føltes det som om jeg var så langt borte fra mamma som jeg kunne komme. Jeg gikk bare å ventet på telefoner fra min stefar eller fra mamma selv. Jeg gikk rundt i min egen verden, mens jeg prøvde å fungere normalt for Frida sin del. Det var en umulig oppgave.

Da telefonen ringte og det var min stefar sin stemme i andre enden stoppet alt opp. Det er så utrolig vanskelig å huske ord og samtaler fra denne tiden. Å gjengi ordene eksakt slik de ble sagt har heller ingen hensikt... Det var også så lite jeg fikk, vite fordi mamma ville at jeg skulle få lov å kose meg videre i Israel uten å bekymre meg, så alt gikk gjennom en sensur før det kom frem til meg. Denne gangen var det ingen sensur. Mamma hadde kreft. Og sannsynligvis var det ingenting de kunne gjøre.

Det føltes som et svart hull vokste i magen min. Jeg ble iskald og kroppen min sluttet å puste normalt. Jeg begynte å hikste desperat for å få luft nok til å klare å si noe. Hva som helst. Jeg klarte ikke å få frem et ord. Følelsen av panikk tok helt over. Hva skal man si når man får høre det verste man kan tenke seg? Hva skal man føle? Det er umulig å vite, det er umulig å forklare og helt umulig å kontrollere. Jeg har aldri følt meg så liten og så hjelpesløs før. Eller så alene. Fine mammaen min, skulle hun ikke være med meg for alltid?

Etter noen dager fikk jeg beskjed om at jeg burde komme hjem. Jeg bestilte billetter hjem til meg og Frida og flyet gikk samme natten. Min tante Rachel og min venninne Sol holdt meg med selskap de timene jeg måtte vente til flyet gikk. Snakk om å føle at man sitter på en berg og dalbane. Jeg gikk fra å le hysterisk til å gråte som jeg aldri har grått før. Og hele tiden var de to med meg. Og lo eller gråt med meg. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort om jeg var alene de timene. Jeg var et vrak og jeg hadde ingen kontroll over noe som helst.

Flyturen hjem med Frida husker jeg ingenting av. Absolutt ingenting. Men jeg husker mamma. Da vi kom inn døren og mamma kom mot oss. Hun så ikke ut som den mamma jeg reiste fra, hun så sliten ut, med slanger her og der, til og med i fjeset. Jeg ga henne en klem, forsiktig fordi jeg var redd hun skulle få vondt. Hun så ikke lik ut, men hun var mamma. Akkurat den samme mamma som jeg reiste fra og akkurat den samme mamma som jeg hadde savnet hver dag siden jeg dro. Der og da skulle jeg ønske at jeg aldri hadde reist.

Hadde vi visst hva som skulle skje i fremtiden hadde nok ingen av oss levd livene våre akkurat slik som vi gjør nå. Noen ganger skulle jeg ønske jeg visste hva fremtiden kom til å gi meg, men jeg tror det beste er at vi ikke vet. Rettere sagt, jeg vet at jeg er glad jeg ikke visste.. Og ikke minst er jeg glad for at mamma slapp å vite. Hadde vi klart oss hvis vi visste? Sannsynligvis. Men det hadde vært så mye vanskeligere. Kanskje hadde vi alle en anelse, eller en frykt for hva som kunne skje, men det er utrolig hva håp kan gjøre med oss, når det er det eneste man har.

Stikkord:

9 kommentarer

sthea

23.09.2012 kl.17:11

Fin blogg :)

odonata

23.09.2012 kl.17:27

sthea: Takk for det

Andre'

23.09.2012 kl.18:49

Sterkt, megasterkt lesing...

odonata

23.09.2012 kl.18:52

Andre': Vanskelig for meg å vite hvordan det føles å lese for andre, men får en anelse gjennom kommentarer som din. Sterkt å lese, og veldig vanskelig å skrive.
Takk for tilbakemelding Andre :)

Rune

23.09.2012 kl.19:34

Dette e någe eg vett eg ikkje kan setta meg heilt inn i, koss det har vært å få sånne beskjedar. Men eg trur at desse innleggene kan vær det nærmaste eg komme uten å gå gjennom det sjøl. Vondt å kjenna på, te tross for at det e indirekte.

Nok ein gong: Veldig, veldig bra skreve.

odonata

23.09.2012 kl.19:47

Rune: Takk for at du lese og ikkje minst kommentere Rune. :) Og veldig fint at du syns det e bra skreve. Det e ikkje alltid eg føle eg klare formulere meg så bra, men prøve så godt eg kan.

Ingeborg

24.09.2012 kl.13:03

Du skriver fint, Lorien!

odonata

24.09.2012 kl.15:29

Ingeborg: :) Takk

Naomi

28.09.2012 kl.01:03

Utrolig hva du formidler her, Lorien...Det er bare så ekte og så vakkert. Har fulgt deg og dine hele veien, men har ikke opplevd en så sterk og vakker og nær kommentar. Love to you and Frida!

Skriv en ny kommentar

odonata

odonata

24, Stavanger

Min ubeskrivelig gode mamma sa at vi må prøve å nyte de fine øyeblikkene i hverdagen. Jeg prøver så godt jeg kan.

bloglovin ToppBlogg - toppliste for bloggere

Kategorier

Arkiv

hits