4år siden

Det er uvirkelig å tenke på at det har gått fire år. Fire år kan virke så lenge, men det kan også virke som det var nå nettopp.

Det føles som om det var nå nettopp mamma var her, men det føles uendelig lenge siden den siste tiden hun var syk. Den tiden var så vond og grusom at jeg nok automatisk prøver å skyve den vekk. Minnene er uklare, dagene sklir over i hverandre og jeg klarer ikke huske den tiden like klart som jeg klarer å huske andre minner fra mange år tilbake.

De fleste som ikke har opplevd å miste noen så nær vil nok tenke at etter fire år går det bedre. At sorgen ikke er like tung eller stor kanskje. Det er dessverre ikke sånn det fungerer. Sorgen er like stor, like vond og like tung. Eneste forskjellen er at den ikke er like uforutsigbar som før. Før var den mer intens og ble som kastet på meg, slik at det kunne føles som om den kastet meg i bakken.

Sorgen nå, den er der hele tiden, jeg føler egentlig at sorgen og savnet etter mamma har blitt en del av meg. Både på godt og vondt. Den har gjort meg mer sårbar, men også mer takknemlig. Den har gjort meg mer redd for å miste noen andre, men samtidig mer glad for de jeg har, for de fine stundene jeg har som jeg kanskje ikke satte pris på før.
Jeg tar meg ofte i å prate om hvor godt våren lukter, hvor fint fuglene synger, små ting som jeg før kun registrerte, men ikke tenkte mer over før.

Når det nærmer seg årsdagen for da mamma døde tenker jeg ofte på et av de vondeneste minnene jeg har. Det var en dag jeg var hos mamma når hun ikke hadde lenge igjen. Jeg tror kanskje jeg ikke hadde vært der på et par dager. Jeg gikk opp på soverommet hennes og det var som om så enormt mye mer av henne hadde forsvunnet på de få dagene. Hun var der, hun var våken, men hun var allikevel ikke der. 

Vi satte henne opp i sengen og da kikket hun på meg. Men blikket gikk tvers igjennom, det var som om hun ikke var der lenger, som om hun ikke kunne se meg. Som om hele mamma var borte. Da klarte jeg ikke å holde tårene tilbake, for det var så tydelig at snart var alt borte. Vi stelte henne og jeg smurte henne med hudkrem som luktet godt før vi la henne ned igjen og hun sovnet.

Å enda ha mamma der, men å ikke kunne snakke eller kommunisere med henne var så ubeskrivelig vondt. Og jeg kommer aldri til å glemme den dagen. Selv om man vet at en person skal forsvinne, så er det umulig for oss å begripe og å forstå hvordan det skjer og hva som egentlig skjer.

Det er av og til lettere å tenke på mamma uten å bli lei seg nå, men fremdeles er de gode minnene også triste, fordi jeg alltid savner så enormt når jeg tenker på de. Og fremdeles kan sorgen komme uforberedt. Jeg kan våkne etter å ha drømt om henne, med puten våt av tårer etter å ha grått i søvne. Jeg kan få panikk av tanken på å aldri se henne igjen, og bli super stressa når jeg ikke klarer å høre for meg hvordan stemmen hennes var. Det skremmer meg at hun er borte for alltid. 

Jeg håper at  jeg det neste året som kommer, klarer å nyte minnene mer, for de minnene er noe av det beste jeg har. Og jeg kommer aldri til å glemme hvor fantastisk heldig jeg har vært, som har vokst opp med akkurat min mamma. 










Én kommentar

Iselin Renée

19.06.2015 kl.08:38

<3

Skriv en ny kommentar

odonata

odonata

27, Stavanger

Min ubeskrivelig gode mamma sa at vi må prøve å nyte de fine øyeblikkene i hverdagen. Jeg prøver så godt jeg kan.

bloglovin ToppBlogg - toppliste for bloggere

Kategorier

Arkiv

hits